Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

202 Dokument nr. 42007–20083.3 I undersøkelsen herfra har det særlig vært fokusertpå helsetilbudet til innsatte med psykiske problemer,og på hvilke rutiner som følges for å forebyggealvorlig selvbeskadigelse og selvdrap blantinnsatte.Det er viktig at både fengsels- og helsemyndighetenehar gode rutiner for å sikre nødvendig helsehjelp,og at disse rutinene overholdes. I lov om statligtilsyn med helsetjenesten 30. mars 1984 nr. 15§ 2 er det bestemt at Helsetilsynet i fylket skal føretilsyn med alt helsevesen og helsepersonell i fylket,herunder fengselshelsetjenesten. I tilknytning til tilsynetskal Helsetilsynet gi råd, veiledning og opplysningersom medvirker til at befolkningens behov forhelsetjenester blir dekket. Helsetilsynet i fylket skalogså påse at alle som yter helsetjenester har etablertet internkontrollsystem og fører kontroll med sinegen virksomhet på en slik måte at det kan forebyggesvikt i helsetjenesten, jf. lovens § 3. Jeg er kjentmed Statens helsetilsyns rapport om fylkeslegenestilsyn med helsetjenesten i fengsler 2001 (Rapportfra helsetilsynet 4/2002). Det gir grunn til bekymringat det der ble påpekt omfattende mangler vedinternkontrollen i fengslenes helsetjenester. Underpkt. 6, «avvikshåndtering» heter det således i rapporten:«Ved hele 30 av de 34 reviderte helsetjenesteneer det ikke etablert et tilfredsstillende avvikshåndteringssystem.21 virksomheter manglerhelt et slikt system. Ved seks fengsler har manlaget et system, men dette er ikke implementert.»Selv om tjenestetilbudet i spesialisthelsetjenestenikke ble revidert i forbindelse med det ovennevntetilsynet, ble det også påpekt at det fra flere av fylkeslegenevar kommet signaler om at det enkelte stederer problemer med å skaffe nødvendig helsehjelptil innsatte som har behov for psykiatrisk spesialisthelsetjeneste(rapportens pkt. 1 spalte 3). Jeg må tadet forbehold at rapporten er noen år gammel, og atjeg ikke har nærmere opplysninger om hvordan dener blitt fulgt opp. Situasjonen kan derfor ha endretseg noe frem til i dag. Rapporten fra et tilsyn somHelsetilsynet i Buskerud gjennomførte i Ringerikefengsel februar 2005, ga imidlertid et lignende inntrykk.I oppsummeringen fra dette tilsynet heter detblant annet:«Av dokumenter som ble fremlagt under tilsynsbesøketforelå for øvrig eksempler på at spesialisthelsetjenestenselv mente at enkelte innsatte,grunnet manglende kapasitet, ikke kunne gis denspesialisthelsetjenesteoppfølgningen de haddebehov for.»Også i en nylig fremlagt rapport fra et tilsynsbesøkHelsetilsynet i Oslo og Akershus gjennomførteved Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt 19. og20. mars 2007, ble det påpekt mangler. Det ble blantannet konkludert med at det eksisterende kvalitetsoginternkontrollsystemet ikke i tilstrekkelig gradsikret at fengselsinnsatte får forsvarlig helsehjelp, ogat legemiddelhåndteringen ikke var i samsvar medgjeldende myndighetskrav.Kapasitetsproblemer i spesialisthelsetjenestenhar vært et tema ved flere av mine besøk til ulikefengsler i de senere årene. Det har også blitt nevnt atpåbegynte behandlingsopplegg for innsatte med storepsykiske problemer i en del tilfeller synes å bli avsluttetfor tidlig, for eksempel ved at innsatte somfortsatt har behov for behandling, blir tilbakeført frasykehus til fengselet.Beslutningen om medisinsk behandling for denenkelte treffes av helsetjenesten etter en faglig vurdering,og ikke av fengselsmyndighetene. Fengslenehar likevel et ansvar for alle innsatte, også helsemessig.Slik fengselstjenesten er bygget opp, forutsetterden et utstrakt samarbeid mellom helsepersonalet ogde øvrige tjenestemennene i fengselet. Initiativet tilbehandling av innsatte med psykiske problemer vilnaturlig nok ofte måtte komme fra kontaktbetjenteneller andre som har det daglige tilsynet med den innsatte.Disse vil kunne sitte med informasjon som deter helt nødvendig for helsepersonalet å ha for å kunnegi den innsatte optimal behandling. Fengselet måmed andre ord være organisert slik at det raskt avdekkesnår det er påkrevd med «nødvendig helsehjelp».En viktig oppgave må være å sørge for å formidletjenestemennenes vurdering av den innsattestilstand til ansvarlig helsepersonell.Et forhold som det kanskje ikke alltid er blitt fokusertpå, er behovet for å opplyse de som har ansvarfor behandling og utskriving ved sykehusene omhvordan forholdene i fengselet er, og i særlig gradhvilket regime man kan tilby den enkelte pasient/innsatte. Det er viktig at den som skal ta avgjørelsenom for eksempel tilbakeføring av en pasient til fengsel,har et realistisk bilde av hva en tilbakeføring tilfengsel i praksis vil måtte innebære, og herunder demer begrensede mulighetene for behandling somfinnes i fengsler sammenlignet med sykehus. Dettegjelder selv om beslutningen måtte bli fattet på et«medisinsk grunnlag».3.4 Også kommunikasjonen mellom kriminalomsorgenog politiet er av avgjørende betydning forå kartlegge den innsattes behov. De innsatte er somnevnt ovenfor, i en særlig utsatt situasjon ved innsettelsenog i den første tiden etterpå. Dette er også enperiode da fengselet ofte har liten egen erfaring medden enkelte innsattes helsemessige situasjon. Politietvil derimot kunne ha ervervet slik kunnskap gjennomsin kontakt med innsatte forut for fengslingen.Dersom en varetektsinnsatt i henhold til rettenskjennelse blir underlagt delvis eller fullstendig isolasjonmed de belastningene dette må antas å innebære,er det spesielt viktig at politiets eventuelle kunnskapom vedkommendes helsemessige situasjon formidlesraskt og rutinemessig til kriminalomsorgen.Tilsvarende er det viktig at kriminalomsorgen girpoliti- og påtalemyndighet beskjed dersom det er