Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4205redegjøre for sin vurdering av de individuelle forholdenesom lå til grunn for overføringsvedtaket.I svaret viste KSF innledningsvis til at hjemmeleni straffegjennomføringsloven § 14 første leddbokstav e må ses i sammenheng med bestemmelsenei straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 § 39c og straffegjennomføringsloven§ 11 tredje ledd og § 10 annetledd, hvor det forutsettes at soningen av forvaringsstraffsom hovedregel skal påbegynnes i, og gjennomføresved forvaringsanstalt under kriminalomsorgen.Slike anstalter/avdelinger skal være tilrettelagtfor innsatte med de særlige behovene som forvaringsdømteantas å ha. I brevet het det videre:«Straffegjennomføringsloven § 14, 1.ledd gir enuttømmende angivelse av hvilke grunnlag somkan brukes for å tvangsoverføre innsatte fra etfengsel til et annet. Bestemmelsen i bokstav e utdyperat slik tvangsoverføring kan finne sted nårbygningsmessige eller bemanningsmessige forholdeller plassmangel gjør det nødvendig.KSF er av den oppfatning at hjemmelen istraffegjennomføringsloven § 14, 1. ledd bokstave må ses i sammenheng med bestemmelseneovenfor ved behandlingen av forvaringsdømte.Hensyn til sammenheng tilsier at man kan visetil straffegjennomføringsloven § 14, 1. leddbokstav e som støtte for å overføre forvaringsinnsattetil Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstaltfra andre fengsler. Det vises til at Ila fengsel,forvarings- og sikringsanstalt ble bygningsmessigstyrket/opprustet ved innføringen av forvaringsordningen.Videre ble bemanningen vedIla fengsel, forvarings- og sikringsanstalt, betydeligstyrket nettopp for å kunne ivareta forvaringsdømteog de særskilte behov denne kategoriendomfelte har. Bemanningen ved forvaringsavdelingeneer da også tverrfaglig sammensatt imotsetning til ved vanlige fengselsavdelinger.---Dette betyr imidlertid ikke at det skal værebehov for slike overføringer på en regelmessigbasis, da hovedregelen etter straffeloven, straffegjennomføringslovenog forskrift om forvaring,er at forvaringen skal påbegynnes og gjennomføresi forvaringsanstalt. Av forskriften § 7 fremgårdet imidlertid, som nevnt, at man unntaksviskan akseptere at forvaringsdømte har oppholdved andre fengsler, så lenge det er grunn til å troat den dømtes spesielle behov vil bli best ivaretattslik. Det ligger imidlertid i forvaringsordningensoppbygging og sammenhengen i regelverketat når unntakskriteriene ikke lenger er oppfylt,så skal domfelte overføres til forvaringsavdeling.»KSF ga deretter en redegjørelse for sin vurderingav klagerens individuelle forhold. Det ble bl.a. opplystat det hadde blitt lagt vekt på at klageren etterKSFs oppfatning ville kunne ha godt av et miljøskiftefor å unngå en utvikling i negativ retning. KSFhadde også vektlagt at Ila fengsel har høy kompetansepå forvaring og vil kunne tilrettelegge for en tilbakeføringtil samfunnet som både tar hensyn til klagerensbehov og samfunnets behov for beskyttelse.Videre redegjorde KSF for hvordan de hadde vurdertoverflyttingens betydning for As medisinering,hans mulighet for videre skolegang og hans behandlingssamtalermed sin psykolog.Etter at A hadde kommet med merknader ble sakenpå nytt forelagt KSF i brev herfra. Det ble bl.a.bedt om en utdyping av hvilke av klagerens konkreteindividuelle behov som ville bli bedre ivaretatt vedIla fengsel enn ved X fengsel. Det ble også bedt omå få opplyst hvilket faktisk grunnlag KSF bygget påda det ble lagt til grunn at klagerens soningsprogresjonhadde stoppet opp, og at utviklingen hadde gått«i negativ retning».KSF ga en utfyllende redegjørelse i brev hit.Klageren kom deretter med ytterligere merknader ogimøtegikk en rekke av KSFs vurderinger av hans individuellebehov og til dels det faktiske grunnlagetsom lå til grunn for disse vurderingene.Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«Personer som er dømt til forvaring skal som utgangspunktgjennomføre straffen i en avdeling somer tilrettelagt for dette etter straffegjennomføringsloven18. mai 2001 nr. 21 § 10 annet ledd. Dette følgerforutsetningsvis av straffeloven 22. mai 1902 nr. 10§ 39c og er uttrykkelig bestemt i straffegjennomføringsloven§ 11 tredje ledd og forvaringsforskriften5. mars 2004 nr. 481 § 6.I forskriftens kapittel 3 er det gitt bestemmelserom overføring av forvaringsdømte fra særskilt tilrettelagtavdeling til annet fengsel eller institusjon. Detåpnes bl.a. for slik overføring dersom den domfeltesamtykker «og det er grunn til å tro at hans spesiellebehov vil bli best ivaretatt slik», jf. forskriftens § 7.Forvaringsforskriften var ikke gitt da klageren bleoverført fra Ila fengsel til X fengsel, men tilsvarendebetraktninger som i § 7 synes å ha ligget til grunn foroverføringen.Forvaringsforskriften har ikke særskilte bestemmelserom overføring av forvaringsdømte fra ordinærtfengsel tilbake til anstalt/avdeling særskilt tilrettelagtfor forvaring. Dette må derfor vurderes etterden generelle bestemmelsen i straffegjennomføringsloven§ 14 om overføring mellom gjennomføringsformer.Overføring i strid med den innsatteseget ønske reguleres av bestemmelsens første ledd,som lyder slik:«Kriminalomsorgen kan overføre innsatte til etannet fengsel dersoma) det er sannsynlig at innsatte har begått ellervil begå en straffbar handling,b) det er grunn til å anta at innsatte vil unndraseg gjennomføringen,c) innsatte til tross for skriftlig advarsel har særlignegativ innflytelse på miljøet i fengslet,d) overføring er nødvendig for å opprettholdero, orden og sikkerhet i fengslet, ellere) bygningsmessige eller bemanningsmessigeforhold eller plassmangel gjør det nødvendig.»