Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4255riktig, er det nærliggende å stille spørsmål om hvamer ligningskontoret eventuelt forventer av en skattyteri denne forbindelse. Det kan reises spørsmål omsamme oppfordring «automatisk» går over fra å væresanksjonsløs til sanksjonert på det tidspunkt skattyterensselvangivelsesfrist er utløpt, og om hvordanligningskontoret forventer at skattyteren skal forholdeseg til en slik for tidlig oppfordring etter skattyterensrettidige innlevering av selvangivelsen. Er detmeningen at en skattyter da uten konsekvenser forsine rettigheter etter ligningsloven kan se helt bortfra oppfordringen som ble mottatt før selvangivelsesfristen?5. Hensynet til skattyterens rettsikkerhet talermed tyngde for at ligningsmyndighetene uoppfordretbør gjøre nærmere rede for slike nærliggenderettslige spørsmål som kan reise seg for skattyterennår ligningskontoret påberoper i utgangspunktetsanksjonerte kontrollhjemler på den måten som blegjort i brevet til B. Det samme gjør forutsetningenom at ligningsmyndighetenes opptreden overforskattyter skal være i samsvar med kravene til godforvaltningsskikk. Når brudd på en klart lovhjemletoppfordring kan ha slike konsekvenser for skattytersom nevnt ovenfor, synes det ikke å være uenighetom at legalitetsprinsippet må gjelde. Følgelig er detmin oppfatning at legalitetsprinsippet bør legges tilgrunn ved tolkningen av ligningsloven § 4-8. Ligningsmyndighetenekan da neppe innfortolke i ligningsloven§ 4-8 en større adgang til å oppfordreskattyter om å gi opplysninger enn den adgang somfølger av ordlyden sammenholdt med presiseringen iforarbeidene til § 4-8 om at dette gjelder tilleggsopplysninger,ogsom etter henvisningen her til dagjeldende§ 83 nr. 2 i skatteloven 1911 var klart underforståttetilleggsopplysninger til en allerede innlevertselvangivelse.6. I brevet hit 21. juni 2007 er det også anført flereandre reelle hensyn, herunder «den teknologiskeutvikling innen ligningsforvaltningen og samfunnetfor øvrig» og ligningsmyndighetenes kortere årssyklus,som Oslo likningskontor mener tilsier at «enaldrende lovtekst bør tolkes i tråd med dagens utfordringer».Reelle hensyn av denne karakter kan nok væreav stor betydning også i forhold til vekten av lovensord og lovens forarbeider. Særlig kan dette være enriktig harmonisering, så fremt loven er av eldre datosamtidig som samfunnsforholdene og dermed de reellehensyn i stor grad har endret seg. Dette betyrimidlertid ikke at forvaltningen i sin rettsanvendelsekan se bort fra lovens ordlyd og stille seg fritt i forholdtil den når rettsanvendelsen kan få følger forskatteyterens rettsstilling. Det vil lettere være adgangtil å bygge på en tolkning ut fra endrede samfunnsforholdnår det er tale om et livsområde elleren situasjon der legalitetsprinsippet ikke gjør seggjeldende. Slik jeg leser ligningskontorets redegjørelse,underbygger den derfor først og fremst ligningsmyndighetenesbehov for å drive veiledningoverfor de som er innberetningspliktige etter ligningslovenkapittel 6, slik at grunnlagsdata til bruk iforhåndsutfylte selvangivelser blir så korrekte sommulig. Ligningsmyndighetene har utvilsomt et stortbehov for å drive effektiv veiledningsvirksomhetoverfor de innberetningspliktige. Jeg ser også at ligningsmyndigheteneskontrollarbeid, og da særligoverfor skattytere som også er pliktige til å innberettesåkalte tredjemannsopplysninger, vil kunne væreen effektiv måte å avdekke felter der behovet for slikveiledning kan være spesielt stort.Jeg stiller meg likevel tvilende til at slike reellehensyn som ligningsmyndighetene har anført her ertilstrekkelig tungtveiende til at de kan åpne for enstørre adgang for ligningsmyndighetene til å be enskattyter om å gi slike opplysninger som er nevnt iligningsloven § 4-8 enn den adgangen som følger avbestemmelsen når ordlyden sammenholdes med presiseringeni forarbeidene, se Ot.prp. nr 29 (1978-1979) s. 82, jf. ovenfor.Av dette følger at jeg vanskelig kan se at ligningsloven§ 4-8 gir ligningsmyndighetene hjemmeltil å oppfordre skattyteren til å gi slike opplysningersom nevnt der før skattyterens selvangivelse er innleverteller selvangivelsesfristen er utløpt.Hvis ligningsmyndighetene mener å ha et reeltbehov for å innhente ligningsopplysninger i forkantav selvangivelsesfristen er det et forhold som bør føretil skjerpet oppmerksomhet på lovgivningen ogbehovet for klare lovtekster. Det vil lett innebære enfare for rettssikkerheten og kan svekke tilliten bådetil forvaltningen og lovgiveren hvis ansvaret for åtolke og anvende lovtekster som kan oppfattes somuklare overlates til forvaltningen.7. I utgangspunktet har jeg ingen merknader til atligningskontoret tolker ligningsloven § 4-10 slik atligningskontoret «til enhver tid» kan iverksette bokettersynm.m. Det fremgår av forarbeidene til § 4-10, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) s. 82 (den gang§ 4-9) at på samme måte som ligningsloven § 4-8 iall hovedsak var ment å ha samme innhold som dagjeldendebestemmelse i skatteloven 1911 § 83 nr. 2,er ligningsloven § 4-10 en videreføring av den dagjeldendebestemmelsen i skatteloven 1911 § 83 nr.3. Skatteloven 1911 § 83 nr. 3 første og annet leddhadde da slik ordlyd:«Ligningsnemnda kan til enhver tid forlange adgangtil å gjøre seg kjent med den skattepliktigesregnskapsbøker ...... Bokettersyn kan omfatte alle år som det vilvære adgang til å foreta etterligning for.Ligningsnemnda kan også til enhver tid foretabesiktigelse av den skattepliktiges faste eiendommer,anlegg eller innretninger med tilbehør,besetninger beholdninger av varer, råstofferm.m.»I forhold til spørsmålet herfra om hvorvidt § 4-8gir hjemmel til innhenting av tredjemannsopplysningerved kontroll av den enkelte skattyters egne forhold,både i forhold til innhenting av opplysninger