Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4241en «condictio indebiti-vurdering» i vurderingene etterligningsloven § 9-5 nr. 7 der temaet vil være omendringssak skal reises.4. De ulovfestede reglene betegnet som «condictioindebiti» bør likefullt i konkrete tilfeller kunnevære et relevant vurderingstema for innfordringsmyndighetenenår et vedtak i en endringssak etterligningsloven har resultert i et tilbakesøkingskravsom i utgangspunktet skal innfordres etter reglene iskattebetalingsloven.5. Jeg er kjent med at dette spørsmålet er drøftet iforarbeidene til den nye skattebetalingsloven 29.april 2005 nr. 29 som foreløpig ikke har trådt i kraft,jf. Ot.prp. nr. 83 (2004-2005) kapittel 7 punkt 7.3.Det følger av § 1-3 i denne loven at det ved en forhøyelseav skatte- og avgiftskrav, eller der det vedretting av et gjennomført oppgjør oppstår krav omtilbakebetaling av et beløp som tidligere er utbetaltskyldneren, vil innkrevingsmyndighetene som hovedregelkunne kreve inn beløpet uavhengig av ommottakeren har vært i god tro. I departementets egnemerknader til § 1-3 i kapittel 27 i Ot.prp. nr. 83(2004-2005) er det blant annet uttalt at uten en slikbestemmelse vil det være uklart i hvilken utstrekningslike krav kunne innfordres som andre skattekrav,eller om tilbakebetalingskravene skulle vurderessom et sivilrettslig pengekrav der læren om condictioindebiti kommer til anvendelse. Jeg har merketmeg presiseringen av at bestemmelsen er en kanregelog at det ved vurderingen av om beløpet skalkreves tilbake må tas hensyn til om det vil væreåpenbart urimelig å gjøre et tilbakesøkingskrav gjeldende.Det fremgår ellers at bestemmelsen er en videreføringav gjeldende rett for bl.a. formues- oginntektsskatt.6. I klagen hit er det ikke anført at innfordringsmyndigheteneforsøkte å inndrive det skattekravetsom oppstod ved ligningsnemndas vedtak førtvangsoppløsningen av selskapet i juli 2006. Det erderfor ikke funnet grunn til å undersøke dette forholdetnærmere. Det fremgår imidlertid at kemneren ien fordringsanmeldelse fremsatte et slikt skattekravoverfor konkursboet.7. Ombudsmannens undersøkelser må begrensestil og baseres på det som fremgår av sakens dokumenter.Den uenighet som foreligger mellom statenog A når det gjelder påstanden i klagen om at skattyterener blitt villedet av staten med hensyn til omulønnet arbeidsinnsats var omfattet av fradragsreglenei Skattefunnordningen, er derfor ikke godt egnetfor avklaring her. Jeg har derfor ikke tilstrekkeliggrunnlag til å ta et standpunkt og uttale noe om dettetvistepunktet i denne saken.II. Avslaget på søknaden om ettergivelse avforsinkelsesgebyret1. [De relevante bestemmelsene i] regnskapsloven17. juli 1998 nr. 56 § 8-3 første til tredje ledd hardenne ordlyd:«Dersom årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetningsom skal sendes til Regnskapsregisteretikke er avsendt før 1. august i året etter regnskapsåret,skal den regnskapspliktige betale forsinkelsesgebyrinntil innsendingsplikten er oppfylt,men ikke for mer enn 26 uker. ...Dersom påløpte forsinkelsesgebyr ikke betalesinnen tre uker etter påkrav fra Regnskapsregisteret,svarer den regnskapspliktiges styremedlemmersolidarisk for påløpt gebyr. Har ikke denregnskapspliktige styre, svarer deltakerne ellermedlemmene og daglig leder solidarisk for gebyret.Solidarskyldnerens ansvar etter dette ledd erbegrenset til gebyr påløpt frem til vedkommendefratrådte sitt verv.Regnskapsregisteret kan helt eller delvis ettergiforsinkelsesgebyret, dersom det blir gjortsannsynlig at innsendingsplikten ikke er overholdtsom følge av forhold utenfor den regnskapspliktigeskontroll eller dersom særlige rimelighetsgrunnertilsier det. Regnskapsregisteretkan helt eller delvis frita personer fra solidaransvaretter annet ledd i samsvar med reglene forettergivelse av gebyret.»2. Kredittilsynet har i klagevedtaket vist til at detikke var godtgjort at regnskapene ikke var sendt innsom følge av forhold utenfor den regnskapspliktigeskontroll. Det ble heller ikke funnet å foreligge særligerimelighetsgrunner som tilsa hel eller delvis ettergivelse,jf. regnskapsloven § 8-3 tredje ledd førstepunktum første og annet alternativ. Begrunnelsen foravslaget er utdypet i et senere brev til A. Kredittilsynetstilte seg ikke tvilende til at usikkerheten rundtSkattefunn fortonet seg som et forhold utenfor Askontroll. Tilsynet mente imidlertid at dette - i relasjontil ettergivelse i medhold av regnskapsloven§ 8-3 tredje ledd - ikke faller inn under hva som menesmed «utenfor den regnskapspliktiges kontroll».Det kan vanskelig herfra rettes innvendinger motKredittilsynets vurdering på dette punkt.3. Det andre vurderingstemaet er om det forelåsærlige rimelighetsgrunner som kunne tilsi hel ellerdelvis omgjøring. Kredittilsynet har i brev til A, derhans begjæring om omgjøring av vedtaket i klagesakenavslås, bl.a. uttalt:«Kredittilsynet finner det ikke tvilsomt at selskapetblant annet i forbindelse med nevnte usikkerhetrundt skattefunnordningen, nå befinner seg ien vanskelig situasjon. Dette er etter Kredittilsynetsvurdering likevel ikke et forhold som automatiskvil bli lagt til grunn som en særlig rimelighetsgrunnfor ettergivelse av forsinkelsesgebyretter regnskapsloven § 8-3 tredje ledd. For atforsinkelsesgebyr skal kunne ettergis på dettegrunnlaget mener Kredittilsynet at det må foreliggekonkrete omstendigheter som tilsier at detvil være svært urimelig å opprettholde forsinkelsesgebyreti den situasjonen selskapet nå befinnerseg i. Kredittilsynet vil her bemerke at selskapetsproblemer i forhold til skattefunnsakener et annet forhold enn selskapets ansvar for rettidiginnsendelse av komplett årsregnskap tilRegnskapsregisteret, herunder ansvaret for betalingav forsinkelsesgebyr. For at selskapets problemeri forhold til skattefunnsaken skal kunnevektlegges ved vurderingen av ettergivelse avforsinkelsesgebyr på bakgrunn av særlige rime-