Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4167ministrativt ansvarlig. Formannen ville likevel «etterspørresaken». Åtte av de ni vedleggene ble deretteroversendt fra sykehuset til A.I henvendelsen hit anførte A at klagen til kontrollkommisjonenikke var blitt behandlet og at saksbehandlingengenerelt sett hadde tatt unødvendiglang tid. Hun mente at både kontrollkommisjonen ogsykehuset hadde trenert saken. Videre klaget hun påat hun ikke hadde mottatt alle vedleggene som fulgteuttalelsen fra den påklagede overlegen. I et senerebrev anførte hun dessuten at kontrollkommisjonenhadde brutt sin veiledningsplikt overfor henne fordidet først etter ca. 1 år ble gitt informasjon om atkommisjonen ikke var rett klageinstans. Hun opplysteat hun ennå ikke hadde fått noe svar fra sykehusetpå sin klage, og at uttalelsen fra den innklagedelegen ikke var tilstrekkelig. I lys av dette ba hunom hjelp til «å få opprettet kontakt med sykehuset».Etter å ha innhentet og gjennomgått saksdokumenterfra kontrollkommisjonen, ble det besluttet åta opp enkelte sider ved saksbehandlingen. Kommisjonenble i brev herfra bedt om å redegjøre nærmerefor sin behandling av saken. I kontrollkommisjonenssvar het det bl.a.:«Etter å ha mottatt klagen fra A hadde kontrollkommisjonenen ny samtale med A der vi kortgjennomgikk innholdet i klagen.A ble gjort kjent med at vi vurderte klagen tildels å ligge under avdelingssjefens ansvar dels åligge under påtalemyndighetens ansvar (pretendertstraffbart brudd på taushetsplikt og tjenesteforsømmelse).---A ble så orientert om at kontrollkommisjonenvurderte det slik at klagen falt utenfor kontrollkommisjonensansvarsområde. Det ble derforavtalt med A at klagen skulle bli overlevertavdelingssjefen ved avdelingen som rette vedkommendefor videre behandling og tiltak.»Det ble også vist til en samtale med avdelingssjefen,som var gjort kjent med kontrollkommisjonenssyn. Han skal ha opplyst at han ville ta kontakt medA for en samtale om klagen. Sykehusets brev 29.mars 2004 med uttalelse fra den innklagede overlegenble «feilaktig oppfattet som en orienterende kopi».As etterlysning 24. juli 2004 «ble formidlet tilsjukehuset, som meldte tilbake at deres svar varsendt via kontrollkommisjonen hvorpå den oppståttemisforståelse ble oppklart og formidlet» i brev tilhenne. Hennes henvendelse om innsyn i vedleggeneble «levert psykiatrisk avdeling for ekspedering» ogden senere purringen ble besvart.Klagerens ektemann kom med merknader tilkommisjonens svar. Saken ble deretter på nytt lagtfrem for kontrollkommisjonen med ytterligerespørsmål knyttet til blant annet kommisjonens veiledningsplikt.I sitt svar uttalte kommisjonen følgendeom dette:«Kontrollkommisjonens oppfatning er at det iførste rekke tilligger den som har klagen til behandlingå orientere om videre gang hvis det ikkeoppnås felles forståelse mellom den som klagerog klageorganet.Selv om dette (muligheten til å bringe sakeninn for helsetilsynet i fylket) ikke er en klagesom skal behandles etter forvaltningslovens regelverk,er det naturlig at forvaltningslovens systembrukes slik at det er det ... organet som haren «avgjørelse» som skal underrette om eventuelleklagemuligheter.I dette tilfelle er det således sjukehuset sometter kontrollkommisjonens oppfatning er densom i utgangspunktet skal underrette om dennemuligheten til å bringe inn helsetilsynet.»Det ble videre opplyst at kommisjonen først vedAs henvendelse til ombudsmannen ble gjort kjentmed at hun ikke var tilfreds med sykehusets svar påklagen. Kommisjonen uttalte:«Saken og foranledningen til å underrette om atsaken kunne bringes inn for Helsetilsynet haddestilt seg i et annet lys hvis kontrollkommisjonenhadde blitt kjent med at klager og klageorganetikke hadde felles forståelse av saken og eventuelladekvat reaksjon.»En kopi av svarbrevet ble herfra oversendt klageren,som ikke har kommet tilbake til saken.Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«1. Ansvaret for behandlingen av klagenKontrollkommisjonen vurderte klagen slik at den låutenfor kommisjonens ansvarsområde etter psykiskhelsevernloven 2. juli 1999 nr. 62 § 6-1 og forskriftom kontrollkommisjonens virksomhet 21. desember2000 nr. 1408 kapittel 4. Kommisjonens formannhar blant annet påpekt at det ikke foreligger noe vedtakfra sykehusets side. Det er fra klagerens side ibrev hit erkjent at saken faller utenfor kontrollkommisjonensansvarsområde. Jeg finner ikke grunn til ågå nærmere inn på spørsmålet om grensene for kommisjonenssaklige arbeidsområde, men konstatererat kommisjonen ikke hadde plikt til å behandle klagen.A var frivillig innlagt og hadde samtykket iECT-behandlingen.Beslutningen om ikke å behandle klagen ble protokollførtslik 16. mars 2004: «Det vert avtalt medhenne at kontrollkommisjonen skal overlevere brevettil avdelingssjefen for vidare behandling og tiltak.»Det er brukt en nesten likelydende formuleringi kommisjonens brev samme dag til avdelingssjefen.Kontrollkommisjonens formann har også redegjortfor en samtale med avdelingssjefen der kommisjonenssyn på eget ansvarsområde skal ha blitt formidlet.Det er derfor forståelig at kommisjonens formann,da han mottok brevet fra avdelingssjefen 29.mars 2004 med uttalelse fra den innklagede overlegen,oppfattet dette som en orienterende kopi. I brevetble kommisjonen bedt om å videreformidle tilpasienten at hun er velkommen til en samtale der-