Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

258 Dokument nr. 42007–2008det derfor ikke er nevneverdig forskjell mellom tolloven§ 58 annet ledd første punktum og tilsvarende bestemmelseri tollkodeksen. For øvrig ble det anført aten eventuell ulikhet i foreldelsesreglene ikke utgjøren handelshindring som er i strid med EØS-avtalensartikkel 11. I tillegg fastholdt direktoratet at feilen ikkekunne anses oppdaget allerede før sommerferien i1998 slik selskapet hadde anført. Tollvesenet haddepå dette tidspunktet avdekket at noe sannsynligvis varfeil og var i ferd med å utrede dette, og det var åpenbartat feilen ikke er oppdaget før utredningen er fullført.Undersøkelsene i selskapet ble startet i 1998, ogkontrollrapporten ble ferdigstilt 6. desember 2000.Kravet ble fremsatt ved Oslo og Akershus tolldistriktsvedtak 19. desember 2001 og direktoratet mente atsett hen til sakens kompleksitet var det klart at tollvesenetmåtte avvente partens tilsvar til varselet før mankunne si at saken var tilstrekkelig utredet. Dette forelåsommeren 2001 og direktoratet fastholdt således atfeilen i hvert fall ikke kunne anses oppdaget i 1998,slik selskapet hevdet. Direktoratet var videre uenigmed selskapet om relevansen av sammenligningenmed saken til selskapet B. På side 6 i brevet vises dettil:«Vi er også uenige i hvilken relevans B-saken hari denne sammenheng. TOA kunne nok trekkeveksler på den kunnskapen man hadde opparbeidetseg om tollverdiregelverket fra B-saken, mende faktiske forhold måtte uansett undersøkes ogsåi A. Selv om problemstillingene ikke var ulike,var selve saksforholdet når det gjelder ServiceFee-elementene forskjellige i de to sakene. Atbegge sakene gjaldt Service Fee medfører såledesikke at de var «tilnærmet identiske», slik A skriveri klagen. Det er selvsagt ikke tilstrekkelig atelementer kalles det samme - det er realitetensom avgjør. Og etter hvert viste kontrollen atrealiteten i A var nokså annerledes enn i B-saken.Dokumentasjonen som ble undersøkt varsvært omfattende og kompleks, og dette gjordeat TOA brukte lang tid på å skaffe seg oversiktover faktum.»As advokat fastholdt at Oslo og Akershus tollregionhadde mottatt komplett faktisk informasjon omkostnadene for årene 1992-1996 per 4. september1998. Videre ble det vist til at vedtakene hele tidenhar bygget på at verdien av visse tjenester i henholdtil inngåtte avtaler skulle inkluderes i bilenes tollverdi,selv om tollvesenet hadde endret argumentasjonunderveis. Når tollvesenet hadde mottatt avtalene,samt fakturaene for 1994 og 1995, visste de at dissebetalingene ikke var inkludert i bilenes tollverdi. Sidentollvesenet hadde samme rettsoppfatning som isaken til selskapet B, ble det allerede da «oppdaget»i relasjon til tolloven § 58 annet ledd første punktumat det var gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger.Tollvesenets arbeid fra desember 1998 gikk utpå å undersøke hvilke kostnader som ikke skulleinngå i tollverdien, det var for lengst bestemt at detforelå en feil som ville føre til etterberegning. Detble ellers vist til rettstilstanden før tolloven fra 1966og at den generelle foreldelsesfristen da var tre år frafortollingstidspunktet (foreldelsesloven av 1896).Dette gjaldt også feilberegninger som skyldtest uaktsomhetfra importørens side. Ved forsett begynte treårsfristenå løpe fra tollvesenets kunnskap om defaktiske forhold. Det ble anført at det ved tolkningenav hva som menes med «oppdaget» i tolloven av1966 er naturlig å ta som utgangspunkt at lovgiverenikke hadde ment å endre rettstilstanden. Oppdagelsenskjer når man «blev kjendt med» de relevanteomstendigheter som kravet bygger på. Det vil værenår tollvesenet oppdaget at den opprinnelige verdiansettelsenvar basert på feil grunnlag. Til sammenligningenmed foreldelsesloven ble det vist til at nårdet etter foreldelsesloven § 10 (1) løper en ettårsfristfra når kreditor burde skaffet seg nødvendig kunnskap,mens tollvesenet har en treårsfrist fra oppdagelsen,må tolloven anses å være i utpreget grad kreditorvennlig.Skulle man tolke tolloven § 58 annetledd første punktum enda mer kreditorvennlig i forholdtil når treårsfristen begynner å løpe vil det skapeen ubalanse og uforutsigbarhet på bekostning avdebitors legitime behov for å kunne innrette seg.Tolloven § 58 annet ledd første punktum må forståsslik at det er et skille mellom når en feil oppdages ogden saksbehandling av denne feilen som leder tilrapporten og etterberegningsvedtaket. Rettstekniskehensyn tale for at dette skjæringspunktet er i tidsmessignærhet til det tidspunktet under bokettersynetder tollvesenet fikk de opplysninger som førte til etterberegningen.Det er også det tidspunktet hvor importørenforstår at det kan komme et krav. Til EUstollkodeks artikkel 221 ble det vist til at unntak fraden alminnelige treårsfristen bare kan gjøres dersomtollkravet springer ut av en handling som kan bligjenstand for strafferettslig forfølgning. Det ble visttil at når tollvesenet har lagt til grunn at A har opptrådtuaktsomt rammes ikke selskapet av noen strafferettsligregel. Ingen tollmyndigheter i EUs medlemsstaterkunne fremmet etterberetningskrav i entilsvarende sak. Som vedlegg til brevet fulgte et notatsom redegjorde nærmere for EUs tollkodeks. Detble videre vist til at lovendringen i 1994 tydet på atdet var et poeng å få foreldelsesreglene i tolloven iharmoni med EUs tollkodeks.Toll- og avgiftsdirektoratet fikk brevet oversendtog i nytt brev hit ble det bestridt at tollvesenet haddemottatt komplett faktisk informasjon om «ServiceFee»-avtalen 4. september 1998. Tollvesenet haddemottatt noe dokumentasjon, men problemet haddevært å komme til bunns i innholdet i avtalens elementerog sammenhengen mellom disse. For øvrigble det fastholdt at foreldelsesreglene i tolloven ikkestår i skarp kontrast til sammenlignbare foreldelsesregleri norsk rett da både lignings- og merverdiavgiftslovenhar foreldelsesregler som setter staten i enlignende kreditorposisjon som etter tolloven. Tilsammenligningen med EUs tollkodeks ble det vist tilat også uaktsom tollovertredelse er straffbar etternorsk rett, jf. tolloven § 60.