Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4309risikere unødvendig langvarig usikkerhet med hensyntil sin rettslige stilling. Reglene begrenser dermedogså perioden parten risikerer at regelsituasjonenendres i hans disfavør.Dersom forvaltningen ikke har fulgt lovens kravtil fremdrift i saksbehandlingen, er det ikke like opplagtat en endret rettssituasjon kan anvendes til skadefor en privat part. I slike tilfeller svikter begrunnelsenfor regelen, og svikten blir mer og mer åpenbaretter som tiden går. I saken her tok behandlingensvært lang tid, jf. fremstillingen nedenfor.På det tidspunktet byggemeldingene ble inngitt,bestemte plbl. § 95 nr. 1 at «bygningsrådet ... snarestmulig [skal] behandle og avgjøre søknaden» (uthevelsenforetatt her). Bestemmelsen må sees i sammenhengmed kravet i forvaltningsloven § 11a, sompå det tidspunkt byggemeldingene ble inngitt lød:«Når en sak er ferdig forberedt, skal forvaltningsorganettreffe avgjørelse i saken utenugrunnet opphold. Må det ventes at det vil tauforholdsmessig lang tid før en henvendelse kanbesvares, skal det snarest råd gis underretningom dette med angivelse av grunnen, og så vidtmulig også meddeles når svar kan ventes.»Som nevnt over, ble det som respons på byggemeldingenenedlagt bygge- og deleforbud. Plikten tilå realitetsbehandle sakene ble dermed suspendert sålenge forbudet var i kraft. Da byggeforbudet løp ut i1993, gjeninntrådte imidlertid plikten, jf. plbl. § 33fjerde ledd annet punktum.Loven er med andre ord bygd opp slik at hvorvidten inngitt byggemelding eller søknad om tillatelseetter plbl. § 93 kan tas til følge eller ikke, vilvære avhengig av om (eksisterende) bestemmelser ilov, forskrift, plan eller lignende er til hinder for dette.Dersom kommunen ønsker å forhindre realitetsbehandlingav en byggemelding eller søknad om tillatelseetter plbl. § 93, må den i tilfelle nedleggemidlertidig bygge- og deleforbud etter plbl. § 33.Dette forbudet har imidlertid bare virkning så lengedet er i kraft. Etter at byggeforbudet er løpt ut, skalverserende byggesaker straks tas opp til realitetsbehandling,og avgjøres på det rettslige grunnlag somda foreligger.Gjennomgangen av sakens dokumenter etterlateret bestemt inntrykk av at behandlingen av byggesakeneble lagt på is i påvente av den nye reguleringenav campingplassområdet. Av møteboken fra møte ...oktober 1993 i Teknisk styre - kort før byggeforbudetløp ut - fremgår det således at kommunen varmisfornøyd med at campingplasseieren ikke haddefremlagt noe forslag til ny reguleringsplan. Det hetvidere at dersom det ikke forelå forslag til reguleringsplaninnen desember 1993, var bygningsrådet«innstilt på å reagera etter § 113, 114 og 115 i Pblfor å få dei ulovlege byggverka i området fjerna».Likevel ble ikke sakene tatt opp til realitetsbehandlingda det midlertidige forbudet løp ut uten at de forelånoe nytt planforslag. Deler av korrespondansensom fulgte i tiden etter, kan tyde på at kommunen ikkehadde klart for seg den rettslige situasjonen somforelå. Således ga kommunen i brev ... juli 1997 tilcampingplasseieren uttrykk for at bygningsrådetsmidlertidige bygge- og deleforbud fra 1991, fremdelesgjaldt. Dette er i beste fall upresist og villedende.Slik saken er opplyst her, kan det se ut som omkommunen overlot til grunneieren å fremme et planforslagkommunen var tilfreds med, og forutsatte atdet midlertidige bygge- og deleforbudet gjaldt heltinntil en slik plan var vedtatt av kommunestyret.Tvert imot er forholdet at et midlertidig bygge- ogdeleforbud utløser en plikt for kommunen til straks åigangsette et reelt reguleringsarbeid, se nærmereO.J. Pedersen m.fl.: Plan- og bygningsrett, s. 244. Påsamme måte har kommunen - dvs. kommunestyret -ansvaret for at reguleringsplaner «tas opp til revisjonetter som forholdene gjør det påkrevet», jf. plbl.§ 27-1 nr. 1. Kommunen kunne således ikke påleggeeieren av campingplassen å fremme forslag til endringav reguleringsplan, noe kommunen etter fylkesmannensbrev ... september 1991 til kommunenburde ha vært kjent med. I alle tilfeller kan kommunenikke unnlate å realitetsbehandle byggesaker barefordi den reguleringsplanen som kommunen ønsker,ennå ikke foreligger. Kommunen må i tilfelle gå veienom midlertidig bygge- og deleforbud. Det er ogsågrunn til å peke på at et midlertidig bygge- og deleforbudbare kan forlenges «i særlige tilfelle», og damed departementets (fylkesmannens) tillatelse, jf.plbl. § 33 femte ledd.Det kan med andre ord se ut som om kommunenpå flere vesentlige punkter har vært i villrede om dekrav plan- og bygningsloven stiller til saksbehandlingen,og at dette har vært til skade for søkerne ogen medvirkende årsak til at søknadene ikke ble behandleti tide.Fylkesmannen har lagt til grunn at sakene skullevært realitetsbehandlet kort etter at bygge- og deleforbudetløp ut, og jeg deler dette synet. Jeg kanvanskelig se annet enn at sakene burde vært behandleti løpet av 1994. Dersom sakene hadde blitt realitetsavgjortpå dette tidspunkt, ville nødvendigvis detplangrunnlaget som forelå da vært lagt til grunn. Deter vanskelig å akseptere at når sakene ikke ble avgjortpå det tidspunkt loven krevde, skal et regelgrunnlagsom kommer til nærmere ti år senere blianvendt til skade for den private part. Særlig klartmå dette være i denne saken, hvor forsinkelsen syneså henge sammen med at kommunen ikke var seg bevisstsine plikter etter plan- og bygningsloven. Skalbygningsmyndighetene benytte et nytt og strengereregelverk til skade for de som alt har søkt om byggetillatelseeller sendt byggemelding, må det skje innenforde rammer som loven setter. Det har de ikkegjort i sakene her. Min konklusjon er derfor at detriktige må være å benytte regelverket som gjaldt dasakene rettelig skulle vært behandlet, dvs. i 1993/94- forut for den nye reguleringsplanen og kommuneplaneni 2003, og forut for retningslinjene av 2001.