Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

178 Dokument nr. 42007–2008Departementet mener etter dette at styrkingeni Fylkesnemnda i Oppland og Hedmark sammenmed de nye saksbehandlingsreglene, vil væretilstrekkelig for å redusere saksbehandlingstideni nemnda til et akseptabelt nivå og sikre atbehandlingen av akuttsakene vil skje i samsvarmed lovens forutsetninger».Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«Allerede i årsmeldingen for 1997 side 179 påpektejeg at berammingspraksisen i akuttsakene ikke var isamsvar med barnevernlovens regler. Med de tiltakenedepartementet nå har redegjort for, antar jeg atbehandlingen av disse sakene vil ivareta de viktigerettssikkerhetsmessige hensynene som gjør seg gjeldende.Det er av stor betydning at fylkesnemndenesberammingspraksis og saksbehandlingstid i barnevernsakerer gjenstand for løpende vurdering ogoppfølging fra departementets side».53.Saksbehandlingen i sak om anonymbekymringsmelding til barnevernet(Sak 2007/682)En ung kvinne ringte anonymt til barnevernet omforhold i et fosterhjem under etablering, som gjaldthennes far og stemor. Hun oppga verken egen ellerfosterhjemmets identitet. Barnevernet forsto likevelhvem som hadde ringt og hvilket hjem det gjaldt ogvidereformidlet dette til fosterhjemstjenesten, somigjen informerte fosterhjemmet. Fylkesmannen behandletsom tilsynsmyndighet en klage på barnevernetssaksbehandling. Ombudsmannen fant fylkesmannensbehandling av klagen mangelfull.En 23 år gammel jente ringte til barnevernet fordihennes far og stemor var blitt godkjent som fosterforeldreog skulle få et fosterbarn. Hun var bekymretfor deres evne til å mestre en slik oppgave, på grunnav deres forhold til alkohol. Da hun var redd for åødelegge sitt forhold til faren, kontaktet hun barnevernetanonymt, og oppga heller ikke navnene til fareneller stemoren. Vakthavende i barnevernet opplystei telefonsamtalen at hun anså opplysningene åvære alvorlige, men at barnevernet ikke kunne gå videremed saken uten at hun oppga navnet sitt. Vakthavendeoppga sitt direktenummer, men barnevernetble aldri kontaktet på nytt.Opplysningene som var gitt, var likevel nok til atbarnevernet forsto hvem som hadde ringt og hvilketfosterhjem det gjaldt. Barnevernets saksbehandler ifosterhjemssaken (en annen enn vakthavende sommottok telefonhenvendelsen) henvendte seg senerepå telefon til fosterhjemstjenesten (Bufetat) og informerteom de mottatte opplysningene, hvem somhadde ringt og hvilket fosterhjem det gjaldt. Saksbehandlereni fosterhjemstjenesten informerte så fosterhjemmetom forholdet og hvem som sto bak.Innringeren ble ikke varslet om at barnevernethadde gått videre med saken, og fikk kjennskap omdet fra sin far og stemor.Barnevernets saksbehandling ble klaget inn forfylkesmannen. Det ble særlig vist til at det haddemedført store ubehageligheter for datteren at hennesidentitet hadde blitt gitt til kjenne for faren og stemoren.Fylkesmannen tok som tilsynsmyndighetopp saken med barneverntjenesten, jf. barnevernloven17. juli 1992 nr. 100 § 2-3 tredje ledd. Barneverntjenestenredegjorde i svar til fylkesmannen forsaksbehandlingen, og opplyste at intensjonen fra deresside hadde vært at opplysningene fra innringerenskulle behandles konfidensielt, og at hennes navn ikkeskulle gjøres kjent for faren og stemoren. Det bleredegjort for at barneverntjenesten hadde formidlettil fosterhjemstjenesten at innringeren ønsket å væreanonym. Fosterhjemstjenesten ga uttrykk for at denfant det nødvendig å informere faren og stemoren,da barneverntjenesten på bakgrunn av opplysningenesom var gitt, ikke lenger ønsket å benytte demsom fosterforeldre. I en uttalelse fra fosterhjemstjenesten,innhentet av barnevernet til bruk i saken forfylkesmannen, ble det opplyst at saksbehandleren ifosterhjemstjenesten hadde oppfattet barnevernetslik at innringeren i utgangspunktet hadde ønsket åvære anonym, men at hun senere hadde gått fra detteønsket.Ved sin avslutning av saken la fylkesmannen tilgrunn at hovedspørsmålet gjaldt beskyttelse av enkilde som ønsker å være anonym, og redegjorde forreglene om dette. Fylkesmannen viste til at hovedregelener at taushetsplikten ikke er til hinder for atopplysninger om en kilde gjøres kjent for sakensparter, men at forvaltningsloven 10. februar 1967§ 19 annet ledd, bokstav b, om opplysninger som avsærlig grunn ikke bør meddeles en part, må vurderes.Fylkesmannen konstaterte at det forelå motstridendeopplysninger om hvordan saken hadde værthåndtert og uttalte seg derfor ikke mer om den konkretesaken. Det ble henstilt til de offentlige myndigheterom i fremtiden å være seg bevisste hvordanman håndterer spørsmålet om anonymitet og gi kildenopplysninger om hvordan regelverket er på området.Juss-Buss brakte saken inn for ombudsmannen,og klaget på barnevernets og fylkesmannens saksbehandling.Det ble anført at fylkesmannen i sin behandlingikke hadde sørget for at saken var tilstrekkeligopplyst og at hovedspørsmålet i saken var omopplysningene gitt til barnevernet skulle vært journalført,jf. forvaltningsloven §§ 17 og 34, noe Juss-Buss anførte at de ikke skulle vært. Juss-Buss menteogså at det var i strid med god forvaltningsskikk atbarnevernet hadde opplyst innringeren om at de ikkeville gå videre med saken, men så gjorde det likeveluten å gi henne beskjed.Saken ble herfra tatt opp med fylkesmannen, ogdet ble bedt opplyst om det er gitt retningslinjer forbehandlingen av bekymringsmeldinger som inngis