Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4141undervisning var fire timer per dag. Hun mente derforat hun oppfylte forskriftenes krav. A viste ogsåtil at Lånekassens praktisering av regelverket ikkestemte med informasjon hun tidligere var tilsendtom at antall undervisningsdager ikke var av betydning.Det ble funnet grunn til å ta saken opp med Lånekassen.I brev herfra ble det vist til at kravene tilkursets varighet etter forskriftens ordlyd er knyttettil uker og undervisningstimer. På denne bakgrunnble det bedt opplyst om det er fast praksis likevel ålegge avgjørende vekt på antall undervisningsdager.Det ble bedt redegjort for hvilke hensyn som begrunnerat man både har et absolutt krav om fireukers varighet og et minstekrav til ukentlige undervisningstimer.Det ble videre bedt om klagenemndas vurderingav om forskriften er uklar med hensyn til hvilke kravsom stilles til språkkursets varighet, og om det er behovfor en presisering av forskriften. Det ble ogsåbedt opplyst om en absolutt praktisering av kravet tilfire ukers varighet vil kunne lede til ulike resultaterfor søkere som ut fra språkstipendets formål burdelikestilles.Lånekassen viste i svarbrevet til at det i forskriftenskapittel V punkt 8.1 stilles krav om minimumfire ukers varighet og 15 timer undervisning per uke.As språkkurs startet 30. januar 2006 og endte 23. februar2006. På denne bakgrunn mente Lånekassen atkurset hadde en varighet på tre uker og fire dager, ogat forskriftens krav om fire ukers varighet ikke varoppfylt. Lånekassen antok at vilkårene i punkt 8.1må anses som minstekrav med hensyn til omfang,dersom språkkurset skal være i tråd med ordningensformål. Formålet med stipendordningen til språkkursi utlandet er å sette flere i stand til å studere iikke-engelskspråklige land, jf. St.prp.nr. 1 (2002-2003) side 235.I brevet hit ble det videre vist til at ordlyden ipunkt 8.1 er tilstrekkelig klar:«Sett i sammenheng med at disse vilkårene erminstekrav er det mest nærliggende å tolke ordlydensom hele uker. Dersom Lånekassen åpnerfor en annen tolkning, vil dette kunne skapevanskelige grensedragninger med hensyn til hvasom skal regnes som en uke. Dette vil også kunneåpne for en uthuling av vilkåret.»Lånekassen forklarte videre at en absolutt praktiseringav vilkåret om fire ukers varighet kan medføreat noen studenter som tar språkkurs i tråd medordningens formål, kan falle utenfor ordningen. Detble imidlertid fremholdt at en mer skjønnsmessigpraktisering av varighetsvilkåret i langt større gradvil åpne muligheten for forskjellsbehandling.Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«I Lånekassens forskrifter for undervisningsåret2005-2006 er det bestemt i punkt 8.1 at det på vissevilkår kan bli gitt stipend til forberedende språkkurs.I annet punktum er det fastsatt følgende krav til kursetsvarighet:«Språkkurset må vare i minst fire uker, med minimum15 timer undervisning per uke.»Spørsmålet i denne saken er om ordet «uker»skal forstås som hele uker, dvs. fra mandag i denførste uken til fredag i den siste uken (eller tilsvarende),eller om det i denne saken er tilstrekkelig at undervisningenble avsluttet torsdag i den siste uken.Det er ikke presisert i forskriften hva som menesmed en uke. Selv om jeg har forståelse for As klage,har jeg ikke funnet grunnlag for å rette avgjørenderettslige innvendinger mot Lånekassens fortolkningav regelverket. Språkkurset varte i tre uker og firedager, og det kan da ikke kritiseres herfra på rettsliggrunnlag at kravene som stilles til kursets varighet iforskriftens punkt 8.1, ikke ble ansett for å væreoppfylt. Jeg har ved denne vurderingen lagt vekt påat forskriftens ordlyd tilsier en slik fortolkning, og aten skjønnsmessig praktisering av regelen ville kunneføre til forskjellsbehandling og uthuling av kravet tilvarighet.Selv om jeg ikke har grunnlag for rettslige innvendingermot klagenemndas vedtak i denne saken,mener jeg at den illustrerer behovet for en presiseringav forskriften. Slik forskriften nå lyder, åpnerden for misforståelser som kan føre til at studentervelger språkkurs som ikke oppfyller kravene til varighet.Jeg ber derfor Lånekassen, i samarbeid medKunnskapsdepartementet, om å vurdere hvordan forskriftenpå best mulig måte kan presiseres.»Trygd, ventestønad, barnebidrag40.Gjeldsoppgjør ved tilbakelevering avuhensiktsmessig «trygdebil»(Sak 2006/313)«Trygdebilen» som hjelpemiddelsentralen hadde anbefaltkun på grunnlag av saksdokumentene og ensamtale med A, og uten at A hadde fått anledning tilå prøve bilen, viste seg ikke å være hensiktsmessigfor ham. Ved tilbakeleveringen førte gjeldsoppgjørettil at hele As egenandel i bilen gikk tapt.Etter undersøkelsene herfra syntes det som ombilen hadde vært uhensiktsmessig for A alt fra overleveringstidspunktet.Ombudsmannen fant det overveiendesannsynlig at A hadde hatt et annet/størrebehov for spesialutstyr/tilpasninger enn det somhjelpemiddelsentralen hadde lagt til grunn for sinanbefaling av bil.Hjelpemiddelsentralens senere oppfølging, blantannet ved overleveringen av bilen til A, hadde også