Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4225nemnda pekte på er en skjønnsmessig «unntaksregelsom skal avverge urimelige konsekvenser av de begrensingersom følger av regelverkets rettighetsbestemmelser».Nemnda opplyste at bestemmelsen ihenhold til langvarig praksis er «tolket objektivt», iden forstand at det avgjørende er «om familiemedlemmenefaktisk befinner seg i hjemlandet, ikke omdet er kontakt mellom dem og klageren». Til støttefor denne praksisen viste nemnda blant annet til bestemmelsensordlyd, sammenhengen i forskriftsverket,forarbeider, uttalelser fra ombudsmannen ogrettstekniske hensyn.Utlendingsnemnda fastholdt at det etter en helhetsvurderingav sakens opplysninger og dokumentasjon«ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort/dokumentertat klageren er igjen i hjemlandet uten foreldre».Det ble særlig vist til referansens erklæring tidligi prosessen og brev fra klageren. Nemnda visteogså til at anførselen om voldtekt fremkom «relativtsent i prosessen», og dette ble ansett «egnet til åsvekke troverdigheten av de opplysningene som ergitt» om ukjent far. Det ble lagt til grunn at navnetpå klagerens far i fødselsattesten er fiktivt, men atdette ikke innebærer at farens identitet er ukjent.Klagernes advokat anførte at nemnda «har lagttil grunn en for streng bevisvurdering som ikke errettslig forankret i bevisreglene som gjelder på sivilrettensområde» og at det er «stilt så strenge krav tilbevis at det i praksis blir umulig å oppfylle dem».Han mente det var sannsynliggjort at A vokste opputen en kjent far og viste blant annet til fødselsattesten,den fremlagte mødreboken og erklæringen fraambassaden.Utlendingsnemnda kom tilbake til saken og presiserteat beviskravet er «alminnelig sannsynlighetsovervekt»,og at det normalt kreves fremleggelse avdokumentasjon.Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«1. LovtolkningenNærmeste familiemedlemmer til en utlending somhar lovlig opphold i Norge med tillatelse som kandanne grunnlag for bosettingstillatelse, har på vissevilkår rett til arbeids- eller oppholdstillatelse. Forbarn er det satt en aldersgrense på 18 år for å kunneregnes som «nærmeste familiemedlemmer». Dettefølger av utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 § 9, jf.utlendingsforskriften §§ 22 og 23. Tillatelse «kan»på visse vilkår også gis søkere med særlig tilknytningtil riket som ikke faller inn under disse rettighetsbestemmelsene.Forsørgede barn over 18 år utenektefelle eller samboer regnes for å ha slik særlig tilknytningtil riket. Dette forutsetter imidlertid at detvoksne barnet «er eller blir igjen i hjemlandet utenforeldre eller søsken som er over 18 år eller gift», jf.forskriften § 24 første ledd bokstav e. Det sentralespørsmålet i denne saken er om A er igjen i Russland«uten foreldre», det vil her si uten en far.Utlendingsnemndas sekretariat har i svaret hitblant annet uttalt følgende om tolkningen av bestemmelsen:«Utlendingsnemnda viser til at vilkåret i forskriften§ 24 første ledd bokstav e om at vedkommendeer eller blir igjen i hjemlandet uten foreldreeller søsken som er over 18 år eller gift, ihenhold til praksis er tolket objektivt. Det avgjørendeer om familiemedlemmene faktisk befinnerseg i hjemlandet, ikke om det er kontakt mellomdem og klageren. Det er heller ikke blitt tillagtvekt at familiemedlemmene i hjemlandet avforskjellige grunner ikke vil eller har mulighetfor å dra omsorg for klageren. Vilkåret har værttolket slik av Utlendingsnemnda, Utlendingsdirektoratetog tidligere av Justisdepartementet,som også tolket «nærmeste familiemedlemmer»(i den daværende § 24 første ledd bokstav d) påsamme måten.Utlendingsnemnda har i sin praksis lagt vektpå at en naturlig forståelse av bestemmelsensordlyd taler for en slik fortolkning. Det er for eksempelikke oppstilt noe krav i forskriften om atden gjenværende forelderen tidligere har hatt deli foreldreansvaret eller i den daglige omsorgen.Det må også ses hen til at forskriften ikke barekrever at klageren er uten forelder i hjemlandet,men også uten søsken som er over 18 år ellergift. Det er ikke uvanlig at voksne søsken ikkebor sammen og at kontakten kan være begrenset,særlig vil dette kunne gjelde dersom gjenværendesøsken er gift. Det synes lite naturlig at lovgiverhar inntatt et vilkår om at vedkommendemå være uten gjenværende voksne/gifte søsken,dersom den faktiske kontakten mellom søskneneskulle være avgjørende for forståelsen av dettevilkåret. Det er heller ikke naturlig at vurderingstemaetskal være ulikt avhengig av om klagerenhar forelder eller søsken igjen i hjemlandet.Bestemmelsen må også ses i sammenhengmed forskriften § 23 første ledd bokstav e, hvoretterdet bl.a. kreves at det må foreligge samtykkefra gjenværende forelder som har del i foreldreansvaret.Slikt samtykke må i utgangspunktetforeligge selv om den gjenværende forelderenfaktisk ikke har del i den daglige omsorg ellerhar kontakt med barnet. En praktisering av forskriften§ 24 første ledd bokstav e hvor gjenværendeforelder ikke anses som et objektivt kriterium,vil kunne innebære at voksne barn letterevil kunne få familiegjenforening enn barn under18 år.»Ovennevnte tolkning kan forsvares ut fra bestemmelsensordlyd isolert sett, og likestilling avforeldre og voksne søsken er et moment i dennesammenhengen. Som nemnda senere påpeker, harjeg tidligere akseptert utgangspunktet om at gradenav kontakt og omsorgsevnen eller omsorgsmulighetenhos gjenværende foreldre/søsken ikke kan væreavgjørende. Dette er imidlertid ikke problemstillingeni denne klagesaken.Utlendingsforskriften § 24 første ledd bokstav eer ifølge nemnda «å anse som en unntaksregel somskal avverge urimelige konsekvenser av de begrensningersom følger av regelverkets rettighetsbestemmelser»,blant annet aldersgrensen på 18 år. Behovet