Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4397neiere er de nærmeste ansvarlige til å gjennomføredet aktuelle pålegget. Dersom øvrige tiltakskulle bli nødvendige for å motvirke forurensningfra eiendommen, må ansvarsspørsmålet påny vurderes konkret. Det er ingen automatikk i atgrunneieren blir ansvarlig for eventuelle fremtidigepålegg om tiltak selv om de er pålagt rådighetsbegrensningerog plikt til å sørge for tinglysingav disse. Miljøverndepartementet vil for øvrigbemerke at pålegget om tinglysning i dennesaken ikke medfører nevneverdige byrder forgrunneierne veid opp mot forurensingspotensialetfra eiendommen.5. Kommentarer fra departementetNår matrikkelloven trer i kraft, trolig 1. januar2007, vil pålegg om rådighetsbegrensninger bliregistrert i matrikkelen. Forurensningsmyndighetenkan da med hjemmel i forurensningsloven§ 51 a registrere at eiendommen er forurenset,sammen med eventuelle øvrige pålegg som gjelderforurensning på vedkommende matrikkelenhet.»Departementets svar ble kommentert av A. I brevetble det hevdet at departementet hadde lagt byrderpå grunneierne uten å ha vurdert saken fullt ut. Detble vist til at departementet under punkt 4 i sitt svarbrevpåpekte at det ikke er automatikk i at grunneierneblir ansvarlige for eventuelle fremtidige påleggom tiltak, og samtidig under punkt 1 anførte at tinglysningmå anses som et egnet virkemiddel til erstatningfor mer tyngende pålegg i form av fysiske opprydnings-eller sikringstiltak. Ifølge A var det ikkelett å forstå at departementet kan pålegge tinglysningog tilhørende kostnader med den begrunnelse at detteer en mindre byrde for grunneierne enn andre tiltaksom departementet ikke har vurdert om grunneierneer ansvarlige for.As brev ble kommentert av departementet. Detble påpekt at etter departementets vurdering gir forurensningsloven§ 7 fjerde ledd hjemmel til å påleggetinglysning og at dette også følger av langvarigforvaltningspraksis.Til As anførsel om at pålegget var gitt uten at sakenvar fullt ut vurdert, skrev departementet blantannet at det anså pålegg om tinglysning som et egnetvirkemiddel i saken. Det ble i denne forbindelseopplyst at kostnaden ved tinglysning utgjorde kr1 548. Videre fremhevet departementet at grunneieralltid er i posisjon til å ilegges ansvar for å gjennomføretiltak, jf. ordlyden «ha» i forurensningsloven§ 7 og sikker praksis. Departementet mente videre atomfanget av utredningsplikten etter forvaltningsloven§ 17 avhenger av kompleksiteten ved et områdesforurensningshistorikk, samt hvilket tiltak som i detenkelte tilfelle blir vurdert som det mest hensiktsmessigeå pålegge den eller de ansvarlige.Det fremgikk dessuten av brevet at departementethadde endret syn på spørsmålet om rådighetsbegrensningenvil være bindende for eventuelle fremtidigeerververe av eiendommen. Om dette het detblant annet:«Det går ikke klart frem av forurensningsloven§ 7 fjerde ledd om forurensningsmyndighetenkan pålegge fremtidige erververe av fast eiendomplikter. Det er derfor noe tvilsomt om tilleggsbyrdensom er pålagt grunneier ut over deplikter som allerede følger av loven, må overholdesav senere erververe. Om det etter gjeldenderett var slik, kan enkeltvedtaksdefinisjonen ogkravet om forhåndsvarsel av sakens parter trekkesfrem som noe problematiske forhold. Samtidigvil det være lite vunnet ved å vedta rådighetsbegrensningenesom gjelder den enkelte eiendomi forskrifts form, for bedre å gi berørte parteranledning til å ivareta sine interesser. De viljo neppe vite at de er aktuelle kjøpere av eiendommen- og slikt sett ikke ha noen foranledningtil å uttale seg.Departementet har kommet til at vedtaket områdighetsbegrensninger bør tolkes slik at også senereerververe må innrette seg etter vedtaket. Detvises i denne sammenheng til forurensningsmyndighetenesarbeid med tillatelser til virksomheteriht. forurensningsloven § 11 første ledd, der påleggkan erstatte vilkår etter § 16. Når en forurensendevirksomhet med tillatelse overdras tilny eier, må den nye virksomhetsutøveren innretteseg etter de plikter som følger av tillatelsen.Dette gjelder også eventuelle tinglyste rådighetsbegrensninger.Etter forurensningsloven § 11 gistillatelse til virksomhet - og pliktene som er fastsattder gjelder for virksomheten - uavhengig avhvem som til enhver tid er virksomhetsutøver.Gode grunner taler for at tilsvarende bør gjeldeved overdragelse av fast eiendom som inneholderforurensning. På samme måte som ny virksomhetsutøvermå innrette seg etter rådighetsbegrensningerfastsatt i tillatelsen, må også ny erververav fast eiendom innrette seg etter de rådighetsbegrensningersom forurensningsmyndighetenehar fastsatt for eiendommen.Til støtte for dette resonnementet kan det ogsånevnes at faren som forurenset grunn representerer- aktiviteten - omfattes av begrepet«virksomhet» i forurensningsloven § 11 og § 86,jf Bugge (Forurensningsansvaret side 650). Detteer også lagt til grunn i forvaltningspraksis.Med mindre tiltakshaver skal grave i forurensetgrunn er det imidlertid ikke praksis for å gi utslippstillatelsetil utlekking av miljøgifter fra fasteiendom; her er det forurensningsloven § 7 fjerdeledd forurensningsmyndigheten bruker for åstanse, fjerne eller begrense virkningene av denmiljøfare eiendommen representerer. Om praksishadde vært slik at forurensningsmyndigheten gagrunneier tillatelse etter § 11 til å ha forurensetgrunn på eiendommen, med vilkår om rådighetsbegrensninger,ville ny eier av eiendommen treinn i denne tillatelsen ved ervervet, og dermedvære bundet av de fastsatte vilkår. Dette trekkerogså i retning av at rådighetsbegrensningenhjemlet i § 7 fjerde ledd også får virkning for senereerververe av eiendommen.Hovedformålet med det nærmere angitte aktivitetsforbudet(rådighetsbegrensningen) på eiendommener å sikre at ingen - verken grunneierneeller andre - gjennomfører aktiviteter som kanmedføre fare for forurensning uten at dette påforhånd er gitt samtykke fra SFT. Pålegget er såledesmotivert ut fra miljøsituasjonen på eiendommenog har karakter av å være en negativplikt, og har derfor visse likhetstrekk med negativeservitutter.Det må også nevnes at selve vedtaket om rå-