Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

410 Dokument nr. 42007–2008tro, og at kommunen hadde innrettet seg etter denmottatte betalingen.Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«Vann- og avløpsgebyrer ilegges i medhold av lov31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter.Det følger av lovens § 3 at den enkeltekommune i forskrift skal fastsette avgiftenes størrelseog gi nærmere regler om gjennomføring og innkreving.Sola kommunestyre vedtok gjeldende forskrifterfor vann- og kloakkavgifter 10. desember1976. Den endringen som kommunestyret vedtok11. desember 1989, medførte at As leilighet skulleberegnes etter avgiftsgivende leieareal, som fremkommerved at bruksarealet multipliseres med faktoren0,55. Dette medførte at hans leilighet falt inn underkategorien Trinn I, det vil si leiligheter med leiearealfra 0-75 m 2 . Da den nye beregningsmetoden ikkeble gjennomført for As leilighet, ble leilighetenfortsatt avgiftsberegnet etter avgiftskategori TrinnII. Etter de avgiftssatsene som gjaldt i Sola kommunefor 2006, utgjorde årsgebyrene for boliger beregnetetter Trinn I om lag halvparten av årsgebyreneetter Trinn II.Det er etter dette ikke tvilsomt at A siden forskriftsendringeni 1989 har innbetalt for mye i vannogavløpsgebyr. Det er heller ikke tvilsomt at kommunenhar krevd inn høyere gebyr enn det kommunenhadde hjemmel for i den kommunale forskriften.Kommunen har vist til at vurderingen av om Akan kreve differansen tilbakebetalt må skje etter denulovfestede læren om condictio indebeti. Etter dennelæren om restitusjon ved villfarelse om betalingspliktskal det foretas en konkret helhetsvurdering,der særlig to hovedhensyn må avveies mot hverandre.På den ene siden hensynet til at betalingsmottakerenskal kunne innrette seg i tillit til at endelig betalinghar skjedd, og på den annen side, korreksjonshensynet- hensynet til å rette opp en feil betaling.Relevante momenter er blant annet partenes subjektiveforhold, i hvilken grad mottakeren har innrettetseg, og hvem som er nærmest til å bære ansvaret forfeilbetalingen. Under enhver omstendighet er det etgrunnvilkår at betalingsmottakeren har mottatt betalingeni god tro.En kommune vil sjelden kunne avvise et tilbakesøkingskravknyttet til kommunale gebyrer medhenvisning til den rimelighetsvurderingen som skalforetas etter læren om condictio indebeti. Jeg viser idenne sammenheng til uttalelser i Kai Krüger, Pengekrav,Oslo 1984 på side 315-316:«Ved oppkreving av skatter og avgifter til fordelfor det offentlige, må hovedregelen i dag sies åvære at det foreligger full og uavkortet refusjonsplikt.Det offentlige representerer i praksis ikkenoe stort behov for at vitterlig feilaktig oppgjørskal være endelige, med mindre betaleren i utpregetgrad har seg selv å takke for at feilen blebegått.»Jeg tilføyer at det er kommunen som fastsetterstørrelsen på de kommunale gebyrene, og at det erkommunen som innkrever disse. Selv om situasjonenskulle være slik at betaleren burde ha oppdagetfeilen, vil det etter min oppfatning ikke ha betydningfor selve eksistensen av et tilbakesøkingskrav, medmindre feilen først og fremst ligger på betalerenshånd. Jeg kan heller ikke se at kommunens anførselom at forskriftsendringen innebar en tilfeldig fordelfor leiligheter av As type, skulle ha betydning forkommunens refusjonsplikt. Kommunen ville på ethvilket som helst tidspunkt ha kunnet motvirke enslik virkning gjennom å endre forskriften. Det harikke kommunen gjort.Gjennom de alminnelige foreldelsesreglene vilkommunen være vernet mot de mest urimelige virkningeneav feilberegning av kommunale gebyrer.Kommunen har imidlertid ikke påberopt seg foreldelsei denne saken, og jeg finner derfor ikke grunntil å gå nærmere inn på dette.A må anses å ha et tilbakesøkingskrav mot kommunensom følge av at kommunen har krevd inn høyereårsgebyr for vann- og avløp enn det kommunenhadde hjemmel eller rettslig grunnlag for.Jeg ber kommunen behandle As krav om tilbakebetalingpå nytt, og vurdere om det er grunn til å tilbakebetalehele eller deler av differansen mellom dethan har betalt og det han etter forskriften skulle habetalt.Kommunen bes holde ombudsmannen orientertom utfallet av saken.»Sola kommune gjennomgikk saken på nytt ogtraff vedtak om at A ikke hadde tilbakesøkingskravmot kommunen. Begrunnelsen var at As leilighet varblitt registrert med feil bruksareal, og at korrekt utregningavgiftsmessig plasserte leiligheten i det såkaltetrinn II. Jeg tok kommunens fornyede vurderingtil etterretning og fant ikke grunn til å gå videremed saken.