Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

294 Dokument nr. 42007–2008foreleggelsen for fylkesmannen innledningsvis visttil at bygningen i SEFRAK-registeret (Sekretariatetfor registrering av faste kulturminner) var registrertunder samlebetegnelsen for «hus for fast bosettingknyttet til landbruk, fiske og fangst» med den opprinneligefunksjonen «hus for grovere koking, slakting,baking, vask m.v.». Det ble spurt hva det innebarat boligen bare kunne nyttes som bryggerhus.Fylkesmannen ble deretter spurt hvilken sekundærfunksjon hun mente bygningen hadde hatt i forholdtil våningshus nr. 1.Fylkesmannen ble også bedt om å redegjøre nærmerefor standpunktet om at «saken måtte vurderessom bruksendring fra en sekundærbygning som ikkeregnes som selvstendig bolig». Det ble spurt om detforelå rettskilder som ga grunnlag for en slik tolking.Til slutt ble det spurt hvilken betydning området, bebyggelsensart og bygningenes standard kunne haved avgjørelsen av eiendommens faktiske status.Fylkesmannen i Østfold svarte følgende påspørsmålet om hva det innebar at bygningen kunkunne nyttes som bryggerhus:«Fylkesmannen har lagt til grunn og legger tilgrunn at bygningen ble oppført som en sekundærbolig/etbryggerhus, men at den etter hvertble tatt i bruk som et bolighus frem til 70-tallet.Det siteres fra vårt vedtak i den forbindelse:Fylkesmannen legger derfor til grunn atbryggerhuset trolig var lovlig brukt som boligfør 1970-tallet da det ikke var samme krav til åsøke om bruksendring som det er i dagens system.Selv om bygningen nå er omgjort til fritidsboligfor utleie, kan ikke dette medføre at bygningennå er å oppfatte som en selvstendig boenhet,verken som bolighus eller fritidsbolig. Vilegger til grunn at bryggerhuset fortsatt er å ansesom et uthus/sekundærbolig. Vi har ikke innfortolketnoen spesiell bruk av uthuset i form av atdet fortsatt skal benyttes som et «avlastningsbygg»til våningshuset, slik opprinnelig bruk avet bryggerhus var - selv om betegnelsen bryggerhuser brukt.»Fylkesmannen vurderte deretter eiendommensstatus i dag:«Problemstillingen er etter Fylkesmannens oppfatningikke et spørsmål om hvor mye som skaltil for at en bygning ikke regnes som en bolig pågrunn av manglende bruk, men mer et spørsmålom rettsvirkningene av en kommuneplan for enbygning som har vært benyttet i strid med opprinneligformål/annerledes enn opprinnelig tenkt.Vi viser i den forbindelse til KRDs sak 2000/287, som gjaldt noe av den samme problemstilling.I denne saken er problemstillingen noe annerledesog ytterligere komplisert, ved at bygningener oppført og bruksendring er foretatt påen tid da plan- og bygningslovens regler ikkegjaldt.Bygningen er oppført som et bryggerhus,som på den tiden var et uthus for grovere koking,slakting, baking, vask m.v. Bygningen ble etterdette tatt i bruk som en bolig/våningshus nr. 2 påeiendommen. Det ble imidlertid ikke søkt ombruksendring fra uthus til bolig, da dette var påen tid da det ikke var krav om det i lovgivningen.Fylkesmannen har derfor i vår vurdering ikkekunnet fastslå at bruken som bolig var ulovlig.Vi kan imidlertid ikke se at bygningens rettsligestatus ble endret ved denne endring i faktiskbruk, og dette er vesentlig for vår vurdering. Fylkesmannenanså altså ikke at bygningen ved denfaktiske bruk ble å anse som et bolighus. På dettidspunkt kommuneplanens rettsvirkninger(LNF) trådte i kraft, var da heller ikke bygningeni bruk som bolig. Bygningen sto nå tom og brukensom bolighus var opphørt - bygningen varogså forfalt og ikke lenger egnet som bolighus.»Advokaten kom med merknader til fylkesmannenssvar. Han konstaterte at fylkesmannen korrekthadde lagt til grunn at bygningen var lovlig bruktsom bolig frem til midten av 1970-tallet, men menteat det da ble feil å bruke betegnelsen bryggerhus/sekundærboligfor å begrunne at bygget ikke var et bolighus.Han viste videre til at det bodde to familierpå stedet inntil 1970-tallet, og mente at dette måttebety at det var to bolighus på eiendommen. Videremente advokaten at dette ble bekreftet av takstprotokollenfra 1954, som beskrev to våningshus og ikkenoen sekundærbolig eller bryggerhus.Advokaten mente at det var vanskelig å følgefylkesmannens argumentasjon når det gjaldt spørsmåletom hvilken status bygningen hadde i dag. Hanfremholdt at det ikke var dekning i saksdokumentenefor at bygningen opprinnelig ble oppført sombryggerhus, og viste igjen til at den hadde vært anvendtsom bolig i generasjoner samt innredet sombolig. Videre presiserte advokaten at det ikke kunnevære betegnelsen, men derimot bygningens funksjon,som var avgjørende.Advokaten anførte at fylkesmannen tok feil nårhun la til grunn at bygningens rettslige status ikkeble endret ved endringen i faktisk bruk. Han viste tilat den faktiske bruk var avgjørende for en bygningsrettslige status før bygningsloven av 1965 trådte ikraft. Dersom en bygning var tatt i bruk som boligog innredet deretter, hadde bygningen etter advokatensmening både faktisk og rettslig status som bolig.Det kunne videre etter advokatens mening ikkevære avgjørende at bygningen ikke var i bruk sombolig da kommuneplanen trådte i kraft. Han fremholdtat et bolighus ikke opphørte å være bolig selvom bruken som bolig opphørte, og at det da var utenbetydning om det ble vedtatt en kommuneplan forområdet eller ikke. Kommuneplanen kunne ikke hindreat en lovlig bruk før kommuneplanens ikrafttredenfortsatte etter det aktuelle tidspunktet. Han presiserteat saken dreide seg om «et småbruk med tovåningshus, hvorav begge har vært brukt og innredetsom boliger før kommuneplanen trådte i kraft».Kommuneplanen kunne da ikke være til hinder for atdenne bruken fortsatte.