Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

408 Dokument nr. 42007–2008Ved avslutning av saken uttalte jeg:«Undersøkelsene herfra har rettet seg mot saksbehandlingeni saken, ikke mot spørsmålet om hvorvidtdet var materielt grunnlag for beslutningen om åavlive hunden.Beslutningen om avliving kommer ikke til uttrykki noen av de formelle vedtakene som er truffeti saken. Slik jeg forstår Mattilsynets svarbrev hit,mener tilsynet at beslutningen omfattes av dyrevernnemndasvedtak 23. august 2006. Jeg kan ikke se atdet er grunnlag for å forstå vedtaket på en slik måte.Vedtaket er formulert slik: «hunden leveres ikke tilbaketil eier». Denne formuleringen omfatter ikkeavliving av hunden. I vedtakets premisser er det hellerikke noe som indikerer at det er truffet avgjørelseom dette eller at en slik konsekvens kan følge avvedtaket. Vedtaket oppgir for øvrig dyrevernloven§ 23 og forskrift 13. februar 2004 nr. 425 § 2 somsin hjemmel, ikke dyrevernloven § 26, som Mattilsynethar opplyst at er hjemmel for beslutningen omavliving.I forarbeidene til dyrevernloven § 26 (daværende§ 24 a) er det forutsatt at det treffes et eget vedtakom avliving og at dette kan påklages. I Ot.prp. nr. 7(1994-1995) s. 10 heter det «Før gjennomføring avvedtak om omplassering, salg eller avliving, må detimidlertid foretas en vurdering i forhold til forvaltningslovensbestemmelser om klage». Det fremgår idenne sammenhengen at spørsmålet om å gi klagepå vedtaket oppsettende virkning bør vurderes ut frablant annet rimelighetsbetraktninger overfor parten.Avgjørelsen om avliving er i denne saken truffetuten at det er fattet noe formelt vedtak om dette. Ettersitt innhold er avgjørelsen likevel et enkeltvedtak,jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b,og dermed omfattet av de krav som stilles i forvaltningsloventil behandling og utforming av slike vedtak.Dyrevernmyndighetenes behandling av avgjørelsenom avliving er i strid med en rekke bestemmelseri forvaltningsloven.A ble ikke varslet før vedtaket ble truffet, slikhun hadde krav på etter forvaltningsloven § 16. Ettersamme bestemmelse skal den private part gis anledningtil å uttale seg før vedtak treffes. Ettersom A ikkeble varslet i forkant av vedtaket, fikk hun ikkemulighet til å uttale seg og dermed heller ikke anledningtil å kommentere de opplysningene som lå tilgrunn for dyrevernnemndas beslutning.Avliving av hund må anses som et inngripendevedtak overfor eieren. I Ot.prp. nr. 7 (1994-1995) s.10 er avliving betegnet som et «så vidt dramatiskinngrep i den private rettssfære». Det er da viktig ateieren blir informert om at et slikt vedtak kan blitruffet og får anledning til å uttale seg om saken.Opplysningene som fremkommer i sakens dokumenterog i korrespondansen i forbindelse med undersøkelseneherfra tyder ikke på at avliving av hundenhastet på en slik måte at varsling av A ikke varmulig, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstava. Mattilsynet har opplyst at hunden hadde vært i dyrevernnemndasforvaring i over tre måneder og atden ble avlivet fordi den ikke ble frisk fra sine kroniskelidelser og fordi den var uegnet for omplasseringpå grunn av aggressiv adferd i forbindelse medhåndtering og behandling. Det er ikke opplyst noeakutt behov for avliving. Mattilsynet har dessutenopplyst at hjemmel for vedtaket om avliving var dyrevernloven§ 26 om midlertidig forvaring, som girkompetanse til å avgjøre om dyret skal avlives, ikkedyrevernloven § 26a som gir hjemmel for avlivingstraks i akutte situasjoner. Det synes etter dette klartat saksbehandlingen ikke har vært i samsvar medkravene i forvaltningsloven § 16.Vedtaket om avliving ble ikke nedfelt skriftlig,og er dermed ikke i samsvar med kravet i forvaltningsloven§ 23.Vedtaket ble ikke begrunnet i samsvar med kravenei forvaltningsloven § 24. Dyrevernmyndighetenehar i ettertid forklart hvorfor vedtaket ble truffet.Slike forklaringer finnes både i dyrevernnemndasbrev 1. november 2006 til Mattilsynet og i Mattilsynetssvarbrev hit 9. mai 2007. Forvaltningsloven§ 24 krever imidlertid at begrunnelsen gis samtidigmed at vedtaket treffes.A ble ikke underrettet om vedtaket i samsvarmed kravene i forvaltningsloven § 27. Ifølge dennebestemmelsen skal den private part underrettes omvedtaket så snart som mulig. Vedtakets begrunnelseskal normalt gjengis i underretningen og det skalopplyses om adgangen til å påklage vedtaket. Så vidtjeg forstår, fikk A først vite om avlivingen da kopiav dyrevernnemndas brev 1. november 2006 blesendt til henne 14. desember 2006. Ettersom hun ikkeble underrettet om vedtaket, ble hun ikke informertom klageadgang og fikk heller ingen praktiskmulighet til å påklage vedtaket. Jeg nevner også atforvaltningsloven § 27 etter omstendighetene stillerkrav om at underretningen opplyser om adgangen tilå be om utsatt iverksettelse av vedtaket etter lovens§ 42, adgangen til å søke fritt rettsråd, forvaltningensveiledningsplikt og adgangen til å få tilkjent sakskostnaderetter lovens § 36.Forvaltningslovens regler om behandling og utformingav enkeltvedtak har som et av sine formål åivareta rettssikkerheten til den private part overforforvaltningen. Ved et såpass inngripende vedtak sombeslutning om avliving, er det svært viktig at lovensregler følges. Dyrevernmyndighetenes behandlingav denne saken har vært i strid med en rekke bestemmelsersom skal ivareta den private parts rettssikkerhet.Selv om behandlingen av saken er klart kritikkverdig,har det neppe noen hensikt at Mattilsynet taropp vedtaket til ny behandling etter at hunden er avlivet.Jeg ber imidlertid Mattilsynet merke seg minesynspunkter og søke å unngå at slike feil begås ifremtiden.»