Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 487trinnsrett, og ombudsmannen gjorde oppmerksompå det i eget brev til departementet.A var overtallig fra en stilling i Forsvaret, og søkteen stilling som losbåtfører i Kystverket. Han henvendteseg til Fornyings- og administrasjonsdepartementetog ba om en vurdering av om han hadde kravpå fortrinnsrett til stillingen.Departementet avviste at A hadde fortrinnsrett tilstillingen. Departementets hovedbegrunnelse var atfortrinnsrett ikke kan gjøres gjeldende til «høyerelønte stillinger», og det ble vist til regelen i forskrifttil tjenestemannsloven 11. november 1983 nr. 1608§ 7 nr. 1. Departementet pekte på at A i sin tidligerestilling hadde lønnstrinn 32 på A-tabellen, i tilleggtil lønnstrinn 8 på B-tabellen og variable tillegg tilsvarendelønnstrinn 62 på B-tabellen, noe som tilsvarerca. lønnstrinn 43. I lys av hans tjenesteansiennitetville den stillingen A søkte på gi rett til lønnstrinn31 på A-tabellen, i tillegg til lønnstrinn 21 + 90på B-tabellen som følge av en lokal særavtale, noesom i følge departementet tilsvarer ca. lønnstrinn 49.A hevdet at departementet bygget på en gal forståelseav tjenestemannsloven. Det ble argumentertmed at den tidligere stilling reelt sett var bedre lønnetenn stillingen som losbåtfører, og at dette måttevære avgjørende. Fornyings- og administrasjonsdepartementetavviste dette. Departementet hevdet atvariable tillegg ikke kunne tas med i beregningennår det skulle vurderes om det var tale om «høyerelønte stillinger» i forskriftens forstand, i motsetningtil godtgjørelse for turnusarbeid etter den lokale særavtalenfor losførerne. Det ble vist til definisjonenav begrepet «lønn» i statens hovedtariffavtale, fellesbestemmelsene§ 2 nr. 1.Etter en gjennomgang av sakens dokumenterher, ble Fornyings- og administrasjonsdepartementetbedt om å redegjøre nærmere for sin tolkning av uttrykket«høyere lønte stillinger».I departementets svar er det opplyst at begrepethar vært gjenstand for en omfattende tolkning av departementet.Det ble innledningsvis pekt på at begrunnelsenfor regelen om at fortrinnsrett ikke kangjøres gjeldende til høyere lønte stillinger er at manikke skal kunne skaffe seg et avansement eller enlønnsøkning gjennom reglene om fortrinnsrett.Departementet viste til at begrepet «høyere løntestillinger» ikke er entydig etter at statens lønnssystemble endret i 1991, da noen stillinger ble plassertpå lønnsrammer og andre på lønnsspenn. Etter departementetssyn var det i mangel av andre holdepunkterhensiktsmessig å forholde seg til en eksisterendeavtalebestemt definisjon av lønnsbegrepet, ogmente at hovedtariffavtalens definisjon var det naturligeutgangspunkt. Det ble pekt på at definisjonen«normalt ikke vil inneholde skjønnsmomenter ogderav følgende mulighet for forskjellsbehandling avsøkere».Konkret i forhold til den stillingen klageren haddesøkt på, skrev departementet:«I den aktuelle saken vil «lønn» i As tidligerestilling etter hovedtariffavtalens definisjon beståav summen av lønn på A-tabellen (ltr. 32) oglønn på B-tabellen (ltr.8). Han har dessuten hattfaktiske variable tillegg som utgjorde et beløptilsvarende ltr. 62 på B-tabellen ved fratreden.Variable tillegg av denne typen vil imidlertid falleutenfor hovedtariffavtalens definisjon av begrepet«lønn», selv om dette eventuelt kan gigrunnlag for ventelønn og pensjon etter vedlegg4 i hovedtariffavtalen.I den stilling A har søkt, vil stillingens«lønn» bestå av lønn på A-tabellen, med tilleggav lønn som han ville få rett til (ha krav på) etterden lokale særavtalen, dvs. tillegg også etter B-tabellen (ltr. 90). Det er altså et vesentlig poengat det her eksisterer en særavtale i virksomhetensom gir stillingsinnehaveren krav på et bestemttillegg.»I sine kommentarer til departementet argumenterteA for at særavtalen i stillingen som losbåtførernettopp regulerer variable tillegg som faller vekkdersom skiftarbeidet opphører. Han mente at det iforhold til forståelsen av begrepet «høyere lønte stillinger»ikke kan skilles mellom variable tillegg utbetaltover B-tabellen og variable tillegg utbetalt sommånedlige tillegg.Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«Ved en omstillingsprosess hvor en tjenestemannkan stå i fare for å bli oppsagt, har arbeidsgiver etansvar for å finne alternativer til oppsigelse. I henholdtil tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr. 3 § 13nr. 2 har en tjenestemann som blir oppsagt, undervisse forutsetninger fortrinnsrett til en «annen passendestilling i staten».Foruten å bidra til formålet om et effektivt stillingsvern,er fortrinnsretten ment å medvirke til godeog framtidsrettede omstillingsprosesser ved at arbeidstakernehar forventninger om videreføring avansettelsesforholdene der det er saklig grunnlag fordet. Fortrinnsretten innbærer et unntak fra det ulovfestedekvalifikasjonsprinsipp i staten ved at arbeidsgiverikke fritt kan velge den best kvalifiserteved nyansettelse i virksomheten, så lenge den fortrinnsberettigedeer kvalifisert.Med «passende stilling» menes at stillingen skalvære adekvat, høvelig eller egnet. Den nye stillingenmå ha det samme grunnpreget som den tidligere stillingen.Uttrykket må forstås relativt vidt. Tjenestemannenmå ha de nødvendige faglige og personligeegenskaper for den nye stillingen. Dersom den nyestillingen innholdsmessig avviker sterkt fra den tidligerestillingen, vil man lett komme til at den ikke er«passende» i lovens forstand. «Passende stilling» innebærerogså en viss lønnsmessig likhet, og forskrifttil tjenestemannsloven 11. november 1983 nr. 1608§ 7 nr. 1 siste setning presiseres «annen passendestilling» slik: