Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4383Fylkeslandbruksstyret har sagt seg samd i dette.Etter konsesjonslova § 5 andre leden gjeld konsesjonsfritaketetter fyrste leden på vilkår om bu- ogdriveplikt, dersom eigedomen det er tale om, kan reknastsom ein «jord- og skogbrukseigedom» ogdessutan oppfyller nærare fastsette krav til areal. Tilsvarandegjaldt etter 1974-lova § 6 fyrste leden nr 1.Arealgrensene er likevel utvida i 2003-lova samanliknamed 1974-lova.Konsesjonslova § 5 andre leden er altså eit vilkårfor konsesjonsfritak, og ikkje ein heimel for å påleggjebu- og driveplikt. Paragraf 5 andre leden inneheldkumulative vilkår for når bo- og driveplikt eravgjerande for konsesjonsfritak.I denne saka er arealkrava oppfylte. Statens landbruksforvaltninghar lagt til grunn at eigedomen hareit samla (minimums)areal på 1882 dekar fordelt på21 dekar fulldyrka jord, 306 dekar skog av låg bonitetog 1138 dekar anna areal, jf. møtebok til hovudutvaletfor plan og utvikling i Gulen kommune, datert... og ... .Avgjerande for spørsmålet om konsesjonsfritaketi denne saka gjeld på vilkår om bu- og driveplikt,er etter dette om den aktuelle eigedomen er å reknesom «jord- og skogbrukseiendom».Ombodsmannen har i sin praksis lagt til grunn atkriteriet «jord- og skogbrukseigedom» i konsesjonslovafell saman med kriteriet i odelslova om at eigedomenmå kunne «nyttast til landbruksdrift». Dettesynet har støtte i St.meld. nr. 109 (1975-76) s. 9.Sjølv om det i den aktuelle stortingsmeldinga er tekeviktige atterhald, må utgangspunktet vere at ein eigedomsom vurderast slik at han ikkje «kan nyttasttil landbruksdrift» etter odelslova, heller ikkje kansjåast som ein jord- og skogbrukseigedom etter konsesjonslova.I årsmeldingen for 2006 s. 32 flg., hareg uttala at «[j]eg antar således at begrepet «jord- ogskogbrukseiendom» i konsesjonsloven i det vesentligeer sammenfallende med kriteriet om at en eiendommå kunne «nyttas til landbruksdrift» for å kunneanses som en odelseiendom. Rettspraksis omkringodelsloven § 1 vil derfor kunne gi et viktig bidragtil forståelsen av begrepet.» Eg viser elles til sakerreferert i same årsmelding s. 322 flg. og s. 327flg.Landbruks- og matdepartementet har sagt segsamd i ombodsmannen si forståing. I ombodsmannssak06/2208 har departementet i brev 19. juni 2007 (ipkt. 4 på s. 5) uttala følgjande om spørsmålet:«Det foreligger lang og fast forvaltningspraksisfor å tolke uttrykket «jord- og skogbrukseiendom»i konsesjonsloven på en noe annen måteenn uttrykket må kunne «nyttast til landbruksdrift»jf. odelsloven § 1. Et eksempel som viserdette er gjeldende rundskriv M-2/2004. I tidligererundskriv er dette utdypet ytterligere (se foreksempel rundskriv M-29/95). Gjeldende rundskrivgir anvisning på en helhetsvurdering somskiller seg noe fra den vurdering som er lagt tilgrunn i rettspraksis knyttet til odelsloven § 1.Det skal foretas en vurdering av den avkastningasom eiendommen kan gi. Denne vurderinga erikke fullt ut sammenfallende med rettspraksis etterodelsloven fordi det i rettspraksis også leggesvekt på andre forhold enn de rent økonomiske, sesom eksempel Rt. 1998 s. 450 (Vesterøya) hvordet bl.a. ble lagt vekt på eiendommens adkomst.I tillegg gir omtalen i rundskrivet anvisning påhva som er «mulig», ikke som i sakene etterodelsloven hva som er påregnelig drift i fremtiden.I praksis har departementet imidlertid litengrunn til å anta at disse nyanseforskjellene reeltsett fører til forskjellig resultat ved den avveiningensom skjer.Disse tolkingsforskjellene bør etter departementetsvurdering ses i lys av at odelsloven ogkonsesjonslovens regler om bl.a. arealgrenserhar vært nokså ulike i mange år. Det er ikke merenn 6 år siden at det oppsto konsesjonsplikt vederverv av bebygd eiendom over 5 dekar. Praksisinnebar da at selv om søker ikke hadde odelsrett,kunne landbruksmyndighetene komme frem tilat eiendommen hadde karakter av jord- og skogbrukseiendomslik at konsesjonsfriheten var betingetav at eieren bosatte seg på eiendommen ogselv drev den.Departementet mener imidlertid at tolkningenav bestemmelsene i dagens situasjon børharmoniseres. Boplikt på landbrukseiendom er idag i hovedsak begrunnet i hensynet til bosettingog hensynet til kulturlandskap. En slik begrunnelsetilsier ikke at det skal være forskjelligeterskler for hvor boplikt oppstår avhengig av omeieren har odelsrett eller er i nær slekt med densom avhender eiendommen. Departementet leggerderfor til grunn at kriteriet «jord- og skogbrukseiendommer»jf. konsesjonsloven § 5 annetledd skal forstås på samme måte som odelslovenskriterium om at eiendommen må «kunnenyttast til landbruksdrift». Departementet vil beStatens landbruksforvaltning om å sende en orienteringtil kommunene og fylkeslandbruksstyreneom dette.»Ved vurderinga om ein eigedom «kan nyttast tillandbrukseiendom» etter odelslova § 1, følgjer detav rettspraksis at ein i vesentleg grad må sjå på eigedomensin økonomiske avkastingsevne, jf. Landbruks-og matdepartementet sitt rundskriv M-2/2004om boplikt pkt. 7.3:«Ved vurderinga av om det er en jord- og skogbrukseiendommå det foretas en helhetsvurdering,der en ved siden av eiendommens størrelseog produksjonsevne også må legge vekt på eiendommensbeliggenhet, arealenes karakter og eiendommenstradisjonelle bruk. En må ha for øyeat det ikke knytter seg bo- og driveplikt til en eiendommed mindre det er mulig å drive selvstendiglandbruksvirksomhet på eiendommen på enregningssvarende måte.»I høve til kriteriet i odelslova § 1 om at eigedomenmå kunne «nyttast til landbruksdrift» er det likevelikkje tilstrekkeleg at drifta av bruket gjev eitpositivt, økonomisk resultat.Bruket må i tillegg kunne gje «et tilskudd av betydningtil en families underhold», jf. NOU 1972: 22Om odelsretten og åsetesretten (SivillovbokutvaletsRådsegn 10) i spesialmotivene til odelsloven § 1 s.43 flg. I lys av det som er sagt ovanfor, kan ikkje