Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4289ledd. Det ble også gjort oppmerksom på kommunenog fylkesmannens adgang til å gi oppsettende virkninguten at tiltakshaveren har bedt om dette, medden følge at treårsfristen ikke begynner å løpe førendelig vedtak i klageomgangen foreligger. Departementetville anbefale at denne muligheten i størregrad blir vurdert benyttet.Det ble videre vist til at en rammetillatelse gir tiltakshaverenen berettiget forventning om at det omsøktetiltaket kan realiseres, og at tiltakshaveren i påventeav igangsettingstillatelsen kan utføre «forberedendetiltak». Ut fra sammenhengen med plbl. § 95anr. 1 og 2 mente departementet at slike forberedendetiltak kunne være rene prosjekteringsarbeid og andreforberedelser som ikke krever tillatelse etter plan- ogbygningsloven, for eksempel rydding av vegetasjoneller avtaking av matjord.Departementet erkjente at klagesaksbehandlingeninnebærer en viss risiko for at en tillatelse ikkeblir stående, slik at de forberedende tiltakene utførespå tiltakshaverens egen risiko. En slik risiko pådrarimidlertid tiltakshaver seg også når arbeid påbegynnesetter at kommunen har gitt igangsettingstillatelse,men før vedtaket er endelig. Tiltakshaveren er islike tilfeller henvist til å søke erstatning av kommunen,jf. plbl. § 116 sammenholdt med skadeserstatningsloven§ 2-1. Departementet kunne ikke se noeumiddelbart behov for å endre dette utgangspunktet- som heller ikke er særegent for plan- og bygningsloven.Verken ordlyden i § 96 første ledd eller forarbeideneåpnet etter departementets oppfatning for å foretaen konkret vurdering av når treårsfristen begynnerå løpe. Det ble i denne forbindelse vist til at departementeti senere saker har gått bort fra en slikforståelse.Departementet erkjente at tiden som medgår tilklagesaksbehandling i kommunene og hos fylkesmenneneligger utenfor tiltakshavers rådighet, og atdepartementets regelforståelse i enkelte tilfeller kanfremstå som urimelig. På denne bakgrunn informertedepartementet om at endringer og/eller presiseringerav bestemmelsen vil bli vurdert i forbindelse medden pågående lovrevisjonen. Departementet stilteseg også positiv til at ombudsmannen - om ønskelig- kom med forslag til endringer av loven som ivaretarbåde tiltakshavers og klagers interesser.Ved avslutning av saken uttalte jeg:1. Noen utgangspunkterSaken gjelder spørsmålet om Bergen kommunesinnvilgelse av As søknad om igangsettingstillatelsevar ugyldig fordi tiltaket ikke var satt i gang før etterat fristen for rammetillatelsens gyldighet hadde løptut. Sentralt i denne vurderingen er når treårsfristen iplan- og bygningsloven § 96 første ledd begynner åløpe.Selv om saken gjelder en konkret klage hit, harproblemstillingen vært tatt opp med Kommunal- ogregionaldepartementet i generell form. Jeg vil i detfølgende redegjøre for mitt syn på den generelle problemstillingen,men minner om at redegjørelsen i enviss grad må leses på bakgrunn av As klage til ombudsmannen.I sitt svarbrev har departementet stilt seg positivttil at ombudsmannen kommer med forslag til hvordanfristreglene kan utformes for å ivareta de kryssendeinteresser på en best mulig måte. Jeg finnerdet i all hovedsak mest riktig å begrense meg til åvurdere saken ut fra rettstilstanden slik den er nå.Når det er sagt, vil det likevel være slik at de hensynsom gjør seg gjeldende slik regelen lyder i dag, naturlignok også vil kunne være relevante for fremtidigereguleringer av fristbestemmelsen.2. Plan- og bygningsloven § 96 første leddVarigheten av en rammetillatelse er regulert i planogbygningsloven § 96 første ledd som lyder slik:«Er tiltaket ikke satt i gang senest 3 år etter atrammetillatelse er gitt, faller tillatelsen bort.»Som det fremgår av bestemmelsen, varer en rammetillatelsei tre år fra det tidspunkt hvor tillatelsen«er gitt». Innvilges en søknad om rammetillatelse avkommunen og dette vedtaket ikke påklages, ansesrammetillatelsen naturlig for «gitt» når kommunenfatter sitt vedtak. Mer komplisert er derimot vurderingenav friststartsutgangspunktet når kommunenspositive vedtak påklages. Avgjørende for om Asrammetillatelse hadde falt bort eller ikke, er om tillatelsenregnes som «gitt» på det tidspunktet Bergenkommune innvilget søknaden om rammetillatelse,eller om den først ble «gitt» da fylkesmannen somklageinstans stadfestet kommunens vedtak.Jeg nevner for ordens skyld at en løsning hvorfylkesmannens stadfestelse av kommunens vedtakdanner utgangspunkt for treårsfristen i § 96 førsteledd, vil føre til at friststartstidspunktet avhenger avom kommunens vedtak blir påklaget eller ikke. Deter imidlertid også slik at dersom kommunen avslåren søknad om rammetillatelse mens fylkesmannensom klageinstans omgjør kommunens vedtak og innvilgertillatelsen, begynner treårsfristen først å løpeetter fylkesmannens vedtak. Disse forholdene kanneppe gi særlig veiledning i vurderingen av fristensutgangspunkt.Departementet skriver i sitt brev hit at ordlyden i§ 96 første ledd isolert sett ikke entydig avgjørspørsmålet om når fristen begynner å løpe, men departementetsynes likevel å ta ordlyden til inntekt forat kommunens vedtak danner utgangspunktet for treårsfristen.Ordlyden i § 96 første ledd kan nok åpne forbegge de skisserte fristutgangspunktene. En naturligforståelse av ordlyden taler imidlertid for å forstå bestemmelsenslik at det er det endelige vedtaket som