Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

360 Dokument nr. 42007–2008Som det fremgår ovenfor, mente fylkesmannenat det foreligger klare begrensninger i hans kompetansesom klageinstans. I svarbrevet hit viste fylkesmannenbl.a. til at avgjørelser i medhold av konsekvensutredningsforskriftenikke er enkeltvedtak,men prosessledende avgjørelser som ikke kan påklages.Fylkesmannen uttalte at hans «etterprøving vildermed mer få preg av legalitetskontroll, dvs. kontrollav at saksbehandlingen forut for reguleringsvedtakethar vært forsvarlig og i henhold til regelverket»,og videre at «spørsmålet om konsekvensutredningspliktvar i realiteten avgjort før fylkesmannenfikk reguleringsvedtaket til klagebehandling.Om det senere skulle bli fremlagt andre, høyerekostnadsoverlag, er det i utgangspunktet ikke relevant».Jeg deler ikke fylkesmannens syn på hans kompetansei slike saker. Fylkesmannens kompetansesom klageinstans er regulert i forvaltningsloven§ 34. Ifølge bestemmelsens annet ledd «kan klageinstansenprøve alle sider av saken og herunder ta hensyntil nye omstendigheter». Lovens hovedregel eraltså at fylkesmannen fullt ut kan prøve både derettslige, faktiske og skjønnsmessige sidene av vedtaket.Bestemmelsen gir ikke bare en adgang, menogså en plikt til å prøve de sider av vedtaket somklagen gir grunn til. Dersom klageinstansens kompetanseskal begrenses, må det foreligge tilstrekkeligerettslige holdepunkter for dette.Jeg vil i det følgende redegjøre nærmere for deenkelte sidene av prøvingsadgangen, med henblikkpå den foreliggende saken.1.1 Prøving av sakens rettslige siderSakens rettslige sider kan prøves fullt ut av klageinstansen.Jeg oppfatter fylkesmannen slik at han erenig i dette, jf. fylkesmannens uttalelse om at prøvingenvil ha karakter av å være en legalitetskontroll.Prøvingen av rettsanvendelsen omfatter blant annetkontroll med at saksbehandlingsreglene har værtfulgt, herunder plikten etter forvaltningsloven § 17til å sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst førvedtak treffes. Selv om det i slike saker er tiltakshaverensom har hovedansvaret for å fremskaffe informasjonen,fritar ikke dette forvaltningsorganet frasin plikt til å sørge for at tilstrekkelige opplysningerforeligger før vedtak treffes. Jeg antar imidlertid atplikten etter § 17 i slike saker normalt vil være begrensettil å kontrollere at tiltakshaveren faktiskfremskaffer den nødvendige informasjonen.Mangler ved de opplysningene tiltakshaver harfremskaffet, vil dermed etter omstendighetene kunneinnebære at reguleringsvedtaket lider av en saksbehandlingsfeil.Om vedtaket i den foreliggende sakenlider av en slik feil, gir undersøkelsene herfra ikkegrunnlag for å uttale seg om.1.2 Prøving av sakens faktiske siderUtgangspunktet er at fylkesmannen kan foreta enfull prøving av sakens faktiske sider og herunder tahensyn til nye omstendigheter. Spørsmålet om hvorvidtdet skal tas hensyn til omstendigheter som ikkevar kjent da kommunen traff sitt reguleringsvedtak,reiser særlige problemstillinger som behandles særskiltnedenfor. Først vil det bli redegjort for fylkesmannenskompetanse til å prøve de faktiske forutsetningenesom lå til grunn for kommunens vedtak.1.2.1 Prøving av de faktiske forutsetningene somlå til grunn for kommunens vedtakI denne saken har innsigelsene mot de faktiske forutsetningeneførst og fremst knyttet seg til kostnadsoverslagetfor tiltaket. Klagerne har anført at overslageter urealistisk lavt og blant annet vist til artikkeleni Vegen og vi, der det het at «Kaiprosjektet forgassferjene på E39 er i dag kostnadsrekna til 260mill. kr.». Klagerne har også anført at fylkesmannenskulle foretatt en selvstendig vurdering av om kostnadeneoversteg beløpsgrensen på kr 150 millioner ikonsekvensutredningsforskriften.I svarbrevet hit ga fylkesmannen uttrykk for atdet kostnadsoverslaget som forelå ved opprinneligvurdering av konsekvensutredningsplikten er avgjørende.Fylkesmannen uttalte at det i utgangspunktetikke er relevant om det senere skulle bli fremlagtnye, høyere kostnadsoverslag. Det het i denne forbindelseat spørsmålet om konsekvensutredningsplikti realiteten var avgjort før fylkesmannen fikkreguleringsvedtaket til klagebehandling. Til støttefor sitt syn viste fylkesmannen til konsekvensutredningsforskriftensordlyd samt rundskriv T-2/00, ogdessuten at hensynet til både tiltakshaveren og saksbehandlingeni forvaltningen tilsier at spørsmålet omkonsekvensutredningsplikt avklares så tidlig sommulig.Det er en fordel å få avklart dette spørsmålet tidligi prosessen, særlig av hensyn til forutsigbarhetfor tiltakshaveren. Likevel må det være klart at dettehensynet ikke kan begrunne en innskrenkning avfylkesmannens adgang til å prøve de faktiske forutsetningenefor reguleringsvedtaket.Så lenge det ikke er snakk om nye omstendigheter,kan jeg heller ikke se at hensynet til tiltakshaverenveier tungt. Det er tiltakshaveren som har hovedansvaretfor å fremskaffe de nødvendige opplysningenesom skal danne grunnlaget for vurderingen avkonsekvensutredningsplikten. Da er det ikke urimeligat tiltakshaveren også bærer risikoen for at opplysningenekan være mangelfulle eller uriktige. I enkeltetilfeller vil dessuten forvaltningen mangle dennødvendige fagkunnskapen for å foreta en selvstendigvurdering av de faktiske forholdene, og vil dermedvære avhengig av å kunne stole på den informasjonensom presenteres av tiltakshaveren.