Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

162 Dokument nr. 42007–2008den som mener at «bestemmelser om plikter fastsatti eller i medhold av denne loven» er brutt til ulempefor seg, be Helsetilsynet om en vurdering av forholdet.I § 55 tredje ledd heter det at Helsetilsynet «skalvurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen».Den eller de som har fremsatt en anmodningom vurdering av mulig pliktbrudd etter helsepersonellovenfår ikke partsstilling i tilsynssaken, men haretter § 55 femte ledd rett til å få underretning om resultatetog en «kort begrunnelse» for dette. Hvilkekrav som kan stilles til begrunnelsen i den enkeltesak, må vurderes konkret. Pasienten må imidlertidgis tilstrekkelige opplysninger til å kunne ivareta sineinteresser, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-99) side 198.Visse minstekrav må altså gjelde.Et absolutt minstekrav må være at det rettsligegrunnlaget for den vurderingen som er foretatt,fremgår av begrunnelsen. Hensynet til den enkeltepasient og i videre forstand også borgernes tillit tilhelsevesenet og tilsynsordningene tilsier at begrunnelsenogså reflekterer hovedtrekkene i Helsetilsynetsvurderinger. Begrunnelsen bør etter mitt syn utformesslik at det klart fremgår at Helsetilsynet harforetatt en selvstendig og forsvarlig vurdering av desentrale problemstillingene i saken. Lovens § 55tredje ledd om at Helsetilsynet «skal vurdere desynspunkter som er fremsatt i anmodningen» tilsierat begrunnelsene også bør berøre de mest sentraleanførslene i saken.I denne saken er Helsetilsynets begrunnelse ettermin oppfatning klart mangelfull. Den inneholder ingenhenvisning til hvilket regelverk som er anvendt.Det fremgår at Helsetilsynet har foretatt en vurderingav om A har fått et tilstrekkelig og forsvarligbehandlingstilbud ved de aktuelle institusjonene.Det er imidlertid en påfallende mangel på samsvarmellom As anførsler, som i vesentlig grad knytterseg til helsepersonellets handlinger, utsagn og oppførselunder konsultasjonen ved X sykehus, og tilsynetsbegrunnelse. I svarbrevet hit skriver tilsynet athelsepersonellets opptreden under konsultasjonenble «vurdert som en del av hele saken». At dette ikkefremgår, er en klar svakhet. A anførte i et senerebrev til tilsynet at tolkningen av klagen var gal ogpresiserte at klagen gjaldt «selve møtet/konsultasjonen».At tilsynet heller ikke da ga uttrykk for at helsepersonelletsopptreden var vurdert, er også beklagelig.Den frustrasjon A har uttrykt over dette, illustrerernettopp at oppfyllelse av de minstekrav somkan stilles til begrunnelser er viktige for å opprettholdepublikums tillit til forvaltningen.I helsepersonelloven § 4 fremgår det at helsepersonellskal utføre sitt arbeid i samsvar med de kravtil faglig forsvarlighet og «omsorgsfull hjelp» somkan forventes. I dette tilfellet ville det, i lys av Asanførsler, vært naturlig å vurdere helsepersonelletsfremgangsmåte opp mot plikten til å yte «omsorgsfullhjelp». En annen sak er at det er vanskelig fortilsynet å avklare hva som faktisk skjedde underkonsultasjonen. Dette burde vært formidlet til klagereni vedtaket, slik det nå er formidlet gjennom svarbrevethit. Tilsynet synes for øvrig ikke å ha kommenterthenvisningen til loven § 4 i ombudsmannensbrev.2.2 Helsetilsynet har i brevet hit oppgitt at saksbehandlerenhadde samtaler med psykolog B og legeC. Dette fremgår ikke av vedtaket. I brev 28. februar2006 fra Helsetilsynet til X sykehus refereres det tilen telefonsamtale mellom B og assisterende fylkeslege.Det finnes imidlertid ikke noe referat eller notatfra samtaler mellom tilsynet og det innklagedehelsepersonellet blant saksdokumentene. Innholdet idisse samtalene burde vært nedfelt i et referat av notoritetshensyn.Videre burde de vært referert til i begrunnelsen,for å gi et fullstendig bilde av tilsynetssaksbehandling.2.3 Et avsnitt i brevet til klageren 29. mars 2006omhandler alternativ behandling, et tema som klagerenselv hadde brakt på banen. Avsnittet starter medfølgende setning: «Det virker som om De heller ønskerå prøve Deres lykke med alternativ behandling».Denne formuleringen, som Helsetilsynet i sitt brevhit omtaler som «helt adekvat», er etter mitt syn tvertimot uheldig. De påfølgende setningene om adgangentil å ta egne valg i forhold til alternativ behandlingog konsekvensene av slike valg, endrer ikke dette.Det er åpenbart at formuleringen om å prøve sin«lykke» kan føles sterkt krenkende for en personsom selv opplever store helseplager og som er fortviletover sin situasjon.3. Krav om retting av journal ført av E ved YlegesenterEtter pasientrettighetsloven 2. juli 1999 nr. 63 § 5-2kan opplysninger i journal kreves slettet eller rettetetter reglene i helsepersonelloven §§ 42 til 44. Etterdenne lovens § 42 kan opplysninger kreves rettetdersom de anses «feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige».Opplysninger kan kreves slettet etter § 43dersom det er ubetenkelig ut fra allmenne hensyn,det ikke strider mot bestemmelser i eller i medholdav arkivloven §§ 9 eller 18 og opplysningene entener «feilaktige eller misvisende og føles belastendefor den de gjelder» eller «åpenbart ikke er nødvendigefor å gi pasienten helsehjelp». Det følger av tredjeledd i begge bestemmelsene at avslag på krav omretting og sletting kan påklages til Helsetilsynet ifylket, og at det skal innhentes uttalelse fra Datatilsynet.Pasientens krav om retting og sletting ble i dettetilfellet først fremsatt direkte overfor den journalførendelegen, som hadde permisjon fra legesenteret.Hun sendte deretter kravet til legesenteret og fikkfølgende svar fra en annen lege: «Til orientering. Jeghar ikke anledning til å gjøre endringer i legejournal».Det synes nå å være enighet om at denne legenhadde anledning, i betydningen kompetanse, til åvurdere det fremsatte kravet opp mot helsepersonelloven§§ 42 og 43. Helsetilsynet uttalte i brev hit at