Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4405Det følger av forurl. § 37 første ledd første punktumat:«Kommunen kan gi pålegg om at den som har etterlatt,tømt eller oppbevart avfall i strid med§ 28, skal fjerne det, rydde opp innen en vissfrist, eller at han skal dekke rimelige utgifter somnoen har hatt til fjerning eller opprydding.»Kommunen påla, med hjemmel i forurl. § 37, jf.§ 28, i desember 2001 både A og sønnen B å ryddeeiendommen. Da opprydning ikke ble utført innenfristen, forsøkte kommunen å gjennomføre påleggetmot B med tvangsmulkt. Utleggsforretningen motham resulterte i at det var «intet til utlegg», og kommunenila derfor i stedet A tvangsmulkt. Spørsmåletsom har vært undersøkt herfra, er om A kunne påleggeså rydde eiendommen samt ilegges tvangsmulktsom følge av at pålegget ikke ble etterlevd. Kommunenmener at pålegget kan rettes mot A siden hunhar stilt sin eiendom «til disposisjon» for oppbevaringenog kunne ha hindret forsøpling, mens advokatengjør gjeldende at dette standpunktet beror på enuriktig rettsanvendelse.Etter det opplyste bor verken A eller sønnen påeiendommen. Begge bor imidlertid i nærheten avgården og i samme vei. Gården eies av A, mens hennessønn disponerer den til daglig. Det synes videreikke å være tvil om at det er B som eier gjenstandeneog at det er han som har plassert dem på eiendommen.2. Spørsmålet om klageren gjennom sin atferd harovertrådt forsøplingsforbudet iforurensningsloven. § 28Utgangspunktet må tas i bestemmelsenes ordlyd. Ahar klart nok verken «tømt» eller «etterlatt» avfall påeiendommen. Det kan heller ikke legges til grunn athun har «oppbevart» avfallet når hun verken harbodd der, er eier av det eller hatt noe med gjenstandeneå gjøre. Hun har heller ikke «transportert» avfalltil eiendommen. Det er ikke grunnlag for å forståbestemmelsen slik at også den som har latt noe forblioppbevart, skal rammes av bestemmelsen. Det villevære å gi bestemmelsen betydelig større rekkeviddeenn en naturlig forståelse av ordlyden tilsier. Jeg kanderfor vanskelig se at hun har handlet i strid medforsøplingsforbudets ordlyd, jf. forurl. § 28.Det følger av inngrepshjemmelen i forurl. § 37 at«den» som har etterlatt, tømt eller oppbevart avfall istrid med § 28, kan pålegges å rydde opp. Også inngrepshjemmelensordlyd taler for at det kun er Bsom kan pålegges å rydde opp, ettersom det er han(«den») som har disponert eiendommen og plassertog oppbevart gjenstandene der.Problemstillingen er nevnt i juridisk teori, jf. ØysteinWang, «Forurensningsloven med kommentarer»(2005). Wang skriver, på side 85, følgende underkommentaren til forurl. § 37:«Hvem som er ansvarlig i det enkelte tilfellet reisermange av de samme spørsmål som er tatt oppunder § 7. Ofte vil det være den som eier, ellersom er i besittelse av avfallet som også er ansvarligfor forsøplingen. Situasjonen kan ogsåvære slik at kravet kan rettes mot den som er eierav eller som disponerer avfallet selv om det ikkeer vedkommende som er skyld i forsøplingen. Etpålegg kan derimot ikke gis til en uforskyldtgrunneier, noe som fremgår av lovmotivene. Engrunneier som med viten og vilje har stilt sin eiendomtil disposisjon for forsøpling, vil imidlertidkunne pådra seg ansvar.»(min kursivering).Den grunneieren som «med viten og vilje» harstilt sin eiendom til disposisjon for forsøpling, måselv sies å ha deltatt i og er medansvarlig for forsøplingen.Det vil i tilfelle være tale om flere forsøpleremed selvstendig og individuelt ansvar. Det er ikkeholdepunkter for å si at A med viten og vilje har stilteiendommen til disposisjon for at sønnen skulle oppbevaregjenstander der i strid med forurl. § 28, jf.drøftelsen ovenfor. Jeg forstår imidlertid kommunenslik at den mener at A også har overtrådt § 28 ved ikkeå ha hindret/gjort mer for å få sønnen til å ryddeopp. Ifølge advokaten har hun imidlertid gjentatteganger forsøkt å påvirke sønnen. Slik saken er opplysthar jeg ikke grunnlag for å trekke dette i tvil. Detfremkommer heller ikke på hvilken måte kommunenmener hun burde ha «reagert», jf. brev hit 12. desember2006.Statens forurensingstilsyn (SFT) har utarbeideten veileder til kommunene om «Forsøpling og avfallsopprydding»(SFT-rapport 1713/2000). SFTskriver i kommentaren til forurl. § 37 første ledd (påside 9) at bestemmelsen gir valgmulighet når detgjelder «hvem av flere personer eller foretak påleggskal rettes mot». Videre fremholder SFT at «en rettesnorer at pålegget i første omgang rettes mot densom i det konkrete tilfelle er mest å klandre, entendette er grunneier, den som eide avfallet eller densom oppbevarer det».SFT legger her til grunn at også grunneier kanpålegges ansvar, dersom vedkommende med vitenog vilje har stilt eiendommen til disposisjon for forsøpling.Grunneieren vil i slike tilfeller også måttesies å være ansvarlig. SFT skriver i det påfølgendeavsnittet at dersom en grunneier har fått avfall på sineiendom som han ikke kan være ansvarlig for, så kanhan ikke pålegges å rydde opp i dette med hjemmel iforurl. § 37.Klageren kan etter dette vanskelig sies å ha stiltsin eiendom til disposisjon for forsøpling eller på annenmåte ha hindret forsøplingen.3. Er klageren ansvarlig for overtredelsen i kraftav å være eier av den grunn hvor avfalletoppbevares - spørsmålet om «subsidiæropprydningsplikt for eier».Det er noe uklart om kommunen på subsidiærtgrunnlag mener at A i egenskap av eier av den for-