Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

206 Dokument nr. 42007–2008Det følger av forarbeidene til loven at de alternativevilkårene er ment å utgjøre en uttømmende oppregningav hvilke situasjoner som kan begrunne enoverføring, jf. Ot.prp. nr. 5 (2000-2001) s. 58 og154. KSF har i brev hit gitt uttrykk for samme syn.I sitt vedtak har KSF vist til straffegjennomføringsloven§ 14 første ledd bokstav e som hjemmelfor overføringen av klageren fra X fengsel til Ilafengsel. Bestemmelsen gir adgang til overføring dersom«bygningsmessige eller bemanningsmessigeforhold eller plassmangel» gjør det nødvendig. KSFhar i svarene hit redegjort for den bygnings-, bemannings-og kompetansemessige styrkingen/opprustingenav Ila fengsel i forbindelse med innføringen avforvaringsordningen med sikte på å ivareta forvaringsdømtessærskilte behov. Videre er det pekt påen rekke forhold knyttet til klagerens soningsforløpog prognoser.Etter en naturlig språklig forståelse kan begrepene«bygningsmessige» og «bemanningsmessige»forhold i og for seg sies å omfatte alle forhold somknytter seg til henholdsvis fengslenes bygningsstruktureller bygningsmasse og til bemanningen,enten det er tale om antall ansatte eller deres kompetanse.Sammenhengen mellom disse to begrepene ogdet siste alternativet i bokstav e, «plassmangel», talerimidlertid for at en slik forståelse er for vid, og atbestemmelsen i første rekke er ment å skulle løsepraktiske problemer i kriminalomsorgens dagligedrift. Også forholdet til de øvrige alternativene i§ 14, som uttrykkelig tar utgangspunkt i den innsattesforhold, taler for en slik forståelse. Uttalelser iforarbeidene til straffegjennomføringsloven trekkerogså i retning av at det i hovedsak er kriminalomsorgenspraktiske utfordringer som omfattes av bestemmelsen.Det vises til Ot.prp. nr. 5 (2000 - 2001) side154 hvor det heter:«Bygningsmessige forhold (reparasjonsarbeider,ombygging mv.) kan berettige overføring. Detsamme gjelder ved «akutt» personalmangel, ellernår det er mangel på fengselsplasser for eksempeltil varetekt.»Det heter videre på side 58 at det er tale om «kriteriersom dekker kriminalomsorgens eget behov for åbruke overføringer som styringsmiddel...».I Innst. O. nr. 60 (2001-2002) s. 14 synes ogsåJustiskomiteen å omtale dette som overføring pågrunn av «praktiske årsaker». Komiteen gir for øvriguttrykk for at det «bør føres en forsiktig praksis medtvangsoverføringer med en slik begrunnelse».Formålsbetraktninger og sammenhengen i regelverketkan tale for at tilbakeføring av forvaringsdømtetil Ila fengsel også bør kunne skje på grunnlagav en bredere vurdering av bemanningen og kompetansenved institusjonene i lys av den forvaringsdømtessituasjon og behov. Både i lov og forskrift erdet gitt klare føringer om at forvaringsstraff som hovedregelskal gjennomføres i avdeling som er særskilttilrettelagt for det. Jeg er også innforstått med atkriminalomsorgen synes å ha et klart behov for åkunne tilbakeføre forvaringsdømte til fengsel/avdelingsom er særlig tilrettelagt for slike innsatte, dersomkriminalomsorgen skal kunne utføre sine oppgaveri tråd med lovens formål. I tilknytning til dettehar jeg bl.a. merket meg KSFs opplysninger om atdet først og fremst er de ansatte ved Ila fengsel somhar den kompetansen som trengs for å foreta nødvendigefarlighetsvurderinger m.v. med tanke på ålegge til rette for at klageren i fremtiden skal kunneleve et lovlydig liv utenfor fengselet. Slike vurderingervil spille en sentral rolle bl.a. i forhold til spørsmålom prøveløslatelse og overføring til mindre restriktivegjennomføringsformer m.v.Det fremstår likevel som svært anstrengt i forholdtil ordlyden i straffegjennomføringsloven § 14første ledd bokstav e å benytte denne bestemmelsensom hjemmelsgrunnlag for overføring i et tilfellesom det foreliggende. Ut fra de foreliggende rettskildenemå bestemmelsen tolkes slik at den tar sikte påå gi hjemmel for overføring der bestemte forhold avpraktisk art i kriminalomsorgen gjør seg gjeldende.En overføring som først og fremst er begrunnet i envurdering av den forvaringsdømtes individuelle forholdog hvor kriminalomsorgen mener at han vilkunne få et best mulig tilbud, kan slik jeg ser det ikkeforankres i denne bestemmelsen. Jeg må etter dettekonkludere med at bestemmelsen ikke ga hjemmelfor vedtaket om å overføre klageren tilbake tilIla fengsel. For så vidt gjelder de bestemmelsene ominnsetting av forvaringsdømte som KSF har vist til,kan jeg vanskelig se at disse gir selvstendig grunnlagfor vedtak om overføring i et slikt tilfelle.Jeg legger til grunn at heller ikke KSF har ansettrettstilstanden som tilfredsstillende for så vidt gjelderhjemmelsgrunnlaget for overføring av forvaringsdømte.I denne forbindelse har jeg merket meg at Justis-og politidepartementet i Ot.prp. nr. 15 (2006-2007) foreslo en ny generell hjemmel for å kunneoverføre bl.a. forvaringsdømte fra ordinært fengsel tilavdeling tilrettelagt for innsatte med særlige behovselv om de ordinære vilkårene for overføring ikke eroppfylt. Ved lovendring 29. juni 2007 nr. 83 ble detpå bakgrunn av forslaget vedtatt følgende nytt fjerdeledd i straffegjennomføringsloven § 14:«Domfelte som gjennomfører forvaring ellerstrafferettslig særreaksjon i fengsel, kan overførestil avdeling tilrettelagt for innsatte med særligebehov, jf. § 10 annet ledd, selv om vilkårene iførste ledd bokstavene a) til e) ikke er oppfylt.Overføringen må være nødvendig for å forebyggebrudd på ro, orden og sikkerhet eller for å ivaretadomfeltes særlige behov.»Jeg legger til grunn at lovendringen bl.a. tar siktepå tilfeller som det foreliggende.Jeg må be om at KSF vurderer klagerens sak pånytt i lys av mine merknader og vurderer hva someventuelt bør gjøres i forhold til ham. På bakgrunnav den konklusjonen jeg har kommet til går jeg ikke