Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4347ringssammenheng, men også som en beskyttelse avden samiske kultur. Norske myndigheter har somkjent et særlig ansvar for å sikre den samiske kulturog samefolkets rettigheter som urbefolkning. Kravetpå beskyttelse følger dels av Grl § 110 a, dels av internasjonalekonvensjoner som Norge er bundet av.Reindriftsloven § 1 har en uttrykkelig henvisning tildisse bestemmelsene. Av særlig betydning er ILOkonvensjonnr. 169 om «urbefolkninger og stammefolki selvstendige stater». Konvensjonens artikkel 4pålegger myndighetene å treffe «særlige tiltak» for«å sikre enkeltpersoner fra vedkommende folk ogderes institusjoner, eiendom, arbeid, kultur og miljø».Bestemmelsen verner med andre ord ikke bareurbefolkningen som gruppe, men også det enkelteindivid. Det er også grunn til å nevne konvensjonensartikkel 8 som foreskriver at det ved anvendelsen avnasjonale lover og forskrifter skal tas «tilbørlig hensyn»til folkets «sedvaner og sedvanerett». Det daværendeLandbruksdepartement har i rundskriv M12-2000 om arealbruk og byggetiltak i reinbeiteområdekarakterisert reindriften som «en viktig samisknæring» og en «tradisjonsrik og særpreget del av densamiske kultur». Mer treffende vil det vel være å siat en bærekraftig reindriftnæring er en forutsetningfor at den samiske kulturen skal kunne opprettholdesi sin tradisjonelle form. Skal norske myndigheterkunne oppfylle sine internasjonale forpliktelser, forutsetterdet at vernet om denne kulturen blir gjort effektivt.Plikten til å respektere og håndheve forpliktelseneoverfor det samiske folk påhviler ikke bare reindriftsmyndighetene,men også andre myndigheter,herunder plan- og bygningsmyndighetene. Etter forholdenemå det kreves at bygningsmyndigheteneinnhenter uttalelse fra reindriftsmyndighetene dersomdet er grunn til å anta at saken reiser spørsmål iforhold til reindriften. Departementet fremholder ibrevet hit at:«[r]eindriftsmyndighetene (områdestyret somfagorgan) forutsettes i [byggesaker] å avgi uttalelseom hvorvidt det eksisterer en flyttlei og i såfall om tiltaket kan føre til at flyttleia blirstengt».Dette er jeg enig i. Det er likevel ikke slik atreindriftslovens bestemmelse krever et uttrykkeligsamtykke fra reindriftsmyndighetene i alle byggesakersom berører spørsmål av betydning for reindriften.Jeg er således enig med departementet når det ibrevet fremholder at «reindriftsloven § 10 nr. 4 annetledd ikke gir grunnlag for noen samtykkeordningi byggesaker utover det som følger av bestemmelsenom omlegging/åpning av ny flyttlei».Selv om jeg er enig i departementets bemerkninger,er det grunn til å tilføye at «forutsetningen» somdepartementet viser til, er vanskelig å lese inn i reindriftsloven§ 10 nr. 4 og heller ikke fremgår av lovens§ 7 (se nå reindriftsloven § 72). Derimot erKongen (Landbruksdepartementet etter delegasjonsvedtak22. juni 1979 nr. 3372) gitt fullmakt til å gi«nærmere bestemmelser om områdestyrenes gjøremålog myndighet ut over det som følger direkte avloven». Landbruksdepartementets instruks 24. januar1997 vedrørende områdestyrets oppnevning ogvirksomhet § 10 gir anvisning på områdestyrets oppgaversom er gitt i eller med hjemmel i reindriftsloven.Til slutt heter det i oppregningen at områdestyretskal gi «uttalelser og være innsigelsesmyndigheti saker etter plan- og bygningsloven».Å avgi uttalelser i byggesaker er en oppgave somligger litt på siden av de øvrige oppgavene områdestyretetter instruksen har. Jeg nevner for ordensskyld at omtalen av områdestyrets oppgaver som ergitt i NOU 2001:35 Forslag til endringer i reindriftslovens. 64 f., begrenser seg til uttalelses- og innsigelsesretttil arealplaner. Selv om hjemmelsgrunnlagetfor en uttalerett kunne vært klarere, er det imidlertidneppe tvilsomt at områdestyret er ment å skulleuttale seg også i byggesaker som berører reindriften,jf. departementets brev 13. mars 2007 hit. Påbakgrunn av Norges forpliktelser overfor det samiskefolk som jeg har redegjort for ovenfor, er det viktigat uttaleretten blir benyttet over alt hvor hensynettil næringen tilsier det.Etter mitt skjønn ville det av klarhetshensyn værtønskelig om reindriftsmyndighetenes adgang til å uttaleseg i byggesaker av betydning for reindriftsnæringen(med plikt for bygningsmyndighetene til åsuspendere realitetsavgjørelsen av byggesaken inntilreindriftsmyndighetenes syn er avklart), klart gikkfrem av reindriftsloven, evt. plan- og bygningsloveneller SAK. Det vil være ønskelig om Landbruks- ogmatdepartementet, eventuelt i samråd med Kommunal-og regionaldepartementet, vurderer dette spørsmåletnærmere.I korthet er mitt syn at reindriftsmyndighetene isaker som berører reindriften skal spørres, men atdet neppe kan kreves at myndighetene skal gi samtykketil - eller avslå å samtykke til - et bestemt byggetiltak.Etter det jeg kan se, kan jeg ikke på rettsliggrunnlag kritisere det Landbruks- og matdepartementethar anført om dette.»«5. Oppsummering - konklusjonGrunnlaget for denne undersøkelsen har dels værtmin uttalelse 5. januar 2007, dels fylkesmannens beslutning2. mars 2007 om ikke å omgjøre sitt vedtak6. mai 2003 og Kommunal- og regionaldepartementetsbrev 21. februar 2007 til fylkesmannen. Jeg registrererat departementet og jeg langt på vei har sammenfallendesyn på de spørsmål som er reist, men atdet også er prinsipielt viktige forskjeller i synet påbygningsmyndighetenes plikter og kompetanse.Jeg forutsetter nå at Kommunal- og regionaldepartementetpå ny vurderer de spørsmål som fallerinnenfor dette departementets ansvarsområde. Fylkesmannenmottar en kopi av denne uttalelsen, ogjeg forutsetter at han vurderer hvilken betydning ut-