Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

168 Dokument nr. 42007–2008som hun ønsker det. Så vidt jeg forstår ble dette førstgjort gjennom kommisjonens brev til A etter hennesskriftlige etterlysning ca. 3 måneder senere. Jeg harikke fått noen forklaring på dette. Siden A var utskrevetog kontrollkommisjonen ikke hadde noenpågående sak eller øvrig kontakt med henne, burdekommisjonen etter mitt syn ha gitt sykehuset klarbeskjed om at oppfølgingen av A var sykehusetseget ansvar, og at kommisjonen anså seg ferdig medsaken. Dette ville ha vært den naturlige konsekvensav synet på eget ansvarsområde. Kontrollkommisjonensredegjørelser til meg tyder på at kommisjonenikke foretok seg noe før etterlysningen fra A 24. juli2004.Etterlysningen ble først besvart av kontrollkommisjonen8. november 2004. Det er opplyst at henvendelsenble formidlet til sykehuset, som meldtetilbake at klagen var ansett besvart via kontrollkommisjonen.Denne kontakten kan ha tatt noe tid, mendet sene svaret er uansett uheldig. Når etterlysningennettopp gjaldt manglende svar og/eller lang saksbehandlingstid,var det særlig viktig at brevet ble besvartraskt. I svarbrevet uttaler kommisjonsformannenat det hadde oppstått en misforståelse om hvemsom skulle «viderebringe uttalelsen til deg», men atavdelingssjefen ved sykehuset hadde bedt ham om ågjøre det. Uttalelsen fra den innklagede overlegenvar vedlagt brevet. Brevet fra avdelingssjefen 29.mars 2004 om at uttalelsen «dekker avdelingenssyn», ble imidlertid ikke oversendt eller referert.Kontrollkommisjonens formann må bære hovedansvaretfor at sykehusets syn på klagen, nemligovennevnte brev fra avdelingssjefen, ikke ble oversendtA etter den avtalen som ble gjort mellom hamog sykehuset. Sykehusets brev er knapt både i formog i innhold, men fremstår som sykehusets endeligesvar på hennes klage. Dette ble ikke formidlet til A,trass i hennes etterlysning i brevet til kommisjonen,der hun uttrykte ønske om «å vite hvordan det heleendte». Hun oppfattet naturlig nok klagen som ubehandletda hun brakte saken inn for ombudsmannen.Kontrollkommisjonens formann må også bærenoe ansvar for at As ønske om innsyn i vedleggenetil uttalelsen ikke ble imøtekommet straks. Formannenoversendte kopi av brevet 9. januar 2005 til sykehusetsom rette vedkommende for «ekspedering».A ble imidlertid ikke varslet om dette før etter purringen4. april 2005. Slikt varsel burde vært sendttidligere. Jeg minner om at kontrollkommisjonenved dens formann hadde tatt på seg ansvar for å formidlekorrespondanse fra sykehuset, selv om sakenfalt utenfor kommisjonens arbeidsområde. Formannenhadde også i brev til A 8. november 2004 opplystat han kunne kontaktes hvis «det skulle værenoe jeg kan bistå med». Da A tok ham på ordet og baom innsyn i vedleggene til uttalelsen, måtte kommisjonenogså sørge for at disse ble oversendt fra sykehusetsside. Jeg minner om den tidligere misforståelsenvedrørende ansvarsforhold, som etter mitt synkrevde en ekstra årvåkenhet fra kommisjonens side.2. Ansvaret for å veilede pasientenKontrollkommisjonen er et forvaltningsorgan ogsom sådan underlagt forvaltningsloven 10. februar1967, jf. psykisk helsevernloven § 1-6. Kommisjonenhar en alminnelig veiledningsplikt «innenfor sittsakområde» etter forvaltningsloven § 11, på lik linjemed andre forvaltningsorganer. Etter bestemmelsensfjerde ledd skal det forvaltningsorgan som mottar enhenvendelse til seg som «urette myndighet ... ommulig vise vedkommende til rett organ». I forskriftom kontrollkommisjonens virksomhet § 4-2 tredjeledd er det dessuten bestemt at kontrollkommisjonensmedlemmer «så vidt mulig» kan «bistå pasientenemed råd og hjelp».Ut fra kontrollkommisjonens egen vurdering varAs klage rettet til feil myndighet. Dette ble A orientertom både skriftlig og muntlig. Kommisjonenmente at klagen var en administrativ sak, som sorterteunder sykehuset og avdelingssjefen for psykiatriskavdeling som administrativt ansvarlig. A bleimidlertid ikke informert om muligheten til å bringesaken inn for Helsetilsynet i fylket etter pasientrettighetsloven2. juli 1999 nr. 63 § 7-4, jf. helsepersonelloven2. juli 1999 nr. 64 § 55 (anmodning omvurdering av mulig pliktbrudd). Selv om en internbehandling i sykehuset kunne synes mest nærliggendei første omgang, skulle kontrollkommisjonen hakjent til og informert om denne muligheten. Detteville ha vært best i samsvar med forvaltningsloven§ 11 fjerde ledd. Kommisjonen informerte i stedetom muligheten til å bringe forholdet inn for påtalemyndigheteni form av en anmeldelse. Selv om ulovligbruk av tvang og brudd på helsepersonells taushetsplikter straffesanksjonert, var denne informasjonenet klart sidespor i forhold til klagen, som ikkenevnte straff eller lignende. Informasjonen ble - i allefall i ettertid - oppfattet nærmest som en anbefalingfra kommisjonen om anmeldelse. Veiledningenvar dessuten et klart sidespor i forhold til tilsynsmyndighetensansvarsområde.Fra klagerens side er det fremhevet at psykisksyke mennesker generelt sett er ressurssvake medhensyn til utdannelse, økonomi, kontaktnett og overskudd.Det påpekes at «kontrollkommisjonene påsykehusene «markedsføres» som pasientenes hjelpmot overmakten», og at dette gir et skjerpet ansvarfor kommisjonene. Jeg er enig i at kontrollkommisjonenesansvar og plikter konkret må ses i lys avpasientenes situasjon og ressurser. Formålet medveiledningsplikten, slik den er formulert i forvaltningsloven§ 11 første ledd, er å «gi parter og andreinteresserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte sakerpå best mulig måte». For pasienter i en vanskeliglivssituasjon, slik psykisk syke personer i en sykehusavdelinggjerne er, kan det kreves ekstra innsatsfor at de skal kunne vareta sitt eget tarv. Som nevntligger også råd og hjelp uttrykkelig innenfor mandatettil kontrollkommisjonene etter forskriften § 4-2tredje ledd. Dette må forstås som rådgivning og