Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

314 Dokument nr. 42007–20087. juli 2005 endrer ikke på dette. Fylkesmannensklage på dispensasjonen er således inngitt etter utløpetav klagefristen.Slik jeg ser det, er det ikke grunnlag for å gi oppreisningfor fristoversittelsen etter forvaltningsloven§ 31, og slik oppreisning er da heller ikke begjært avFylkesmannen i Hordaland.Jeg har etter dette kommet til at det faste utvalgetfor plansaker i møtet 27. juni 2005 fattet et vedtakhvor A ble gitt dispensasjon for bygging av skogsvei.Da det ikke forelå noen klager innen klagefristensutløp, er dette vedtaket i utgangspunktet gyldig.Dersom fylkesmannen mener at vedtaket er ugyldigsom følge av den manglende høringen, må vedtaket itilfelle omgjøres innenfor rammen av forvaltningsloven§ 35. Ettersom min kontroll med forvaltningener etterfølgende, kan jeg slik saken står nå, ikke vurderevedtakets gyldighet i forhold til forvaltningsloven§ 35.Denne saken er en følge av at kommunens ikkehadde forelagt saken for sektormyndighetene førplanutvalget tok stilling til realiteten i saken. Dennefremgangsmåten er ikke i tråd med plbl. § 7, og dener etter min mening uheldig fordi den er egnet til åskape uklarhet i prosessen. Det fremgår av saksdokumenteneat fylkesmannen har anmodet kommunenom å innrette sin praksis slik at den blir i trådmed saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven ogplan- og bygningsloven. Jeg ber fylkesmannen følgeopp dette arbeidet.Jeg ber om å bli orientert om resultatet av fylkesmannensfornyede vurdering.»Fylkesmannen behandlet etter dette saken på nyttog la til grunn at kommunen fattet vedtak i saken 27.juni 2005. Han omgjorde imidlertid vedtaket i medholdav forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav cunder henvisning til at søknaden ikke var sendt sektormyndighetenetil uttalelse og fordi det ikke forelå«særlige grunner» for dispensasjon, jf. plbl. § 7.85.Kravene til vurderingen av «særlige grunner»til dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7(Sak 2006/1118)Ved dispensasjon fra kommuneplanens arealdel(LNF-område) for fradeling av en tomt til boligformålla fylkesmannen stor vekt på sammenhengenmed en lignende dispensasjonssak i samme kommune.Det fremsto som uklart om fylkesmannen haddeforetatt en konkret og reell vurdering av hvorvidt detforelå «særlige grunner» til å dispensere. Han blederfor bedt om å vurdere saken på nytt.Uttalelsen inneholder også betraktninger om fylkesmannensoverprøvingsrett og -plikt i forhold til«det frie skjønn», jf. forvaltningsloven 10. februar1967 (fvl) § 34 annet ledd tredje punktum.B søkte 1. desember 2004 om dispensasjon fra kommuneplanensarealdel, der området er angitt til landbruks-,natur- og friluftsområde (LNF-område), forfradeling av en boligtomt, jf. plan- og bygningsloven14. juni 1985 nr. 77 (pbl) § 7. Saken ble under saksbehandlingenknyttet opp mot en annen sak, somgjaldt dispensasjon for fradeling av et tilsvarendeareal for tre boligtomter. Sakene vil i det følgendebli omtalt som henholdsvis «B-saken» og «C-saken».Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Aust-Agder frarådet dispensasjon i B-saken. Slik negativuttalelse ble etter det opplyste også gitt i C-saken.Lillesand kommune avslo 6. april 2005 Cs dispensasjonssøknad.Den 26. april 2005 ga imidlertid kommunen(planutvalget) dispensasjon i B-saken, medslik begrunnelse:«Utvalget kan ikke se at tiltaket kommer i konfliktmed kommuneplanens tekstdel som sier at..... ’[Området X] bør i hovedsak tilretteleggesfor utvikling basert på eksisterende utbyggingsmønsterog bygdepreg.’Planutvalget kan heller ikke se at tiltaket i vesentliggrad vil være i strid med de vernehensynsom LNF-formålet skal ivareta.»Vedtaket ble fattet under dissens og mot administrasjonensbegrunnede innstilling. Dispensasjonenble påklaget av nabo, A. Kommunen opprettholdtsitt avslag i C-saken under klagebehandlingen avdenne. Under klagebehandlingen av B-saken opprettholdtplanutvalget dispensasjonen, fortsatt underdissens og mot administrasjonens innstilling. Fylkesmanneni Aust-Agder stadfestet kommunens avslagi C-saken 31. august 2005.Den 26. september 2005 opphevet fylkesmannenkommunens dispensasjonsvedtak i B-saken (opphevelsesvedtaket).Det fremgikk at fylkesmannen var«i sterk tvil» om kommunens vedtak bygget på enriktig rettsoppfatning. Videre fulgte blant annet:«I [C-]saken ... har kommunen vist til at:«Det er igjennom arbeidet med kommuneplanengjort en vurdering at det ikke er ønskeligmed ytterligere bebyggelse i dette området. Ikommuneplanen står det følgende om utbyggingsstrategipå X:’«X bør i hovedsak tilrettelegges for utviklingbasert på eksisterende bygningsmønster og bygdepreg.I realiteten vil all utbygging på X måtteskje igjennom regulerings- / bebyggelsesplanbehandlingknytta til områder med rensekrav.’Dersom en fraviker denne linjen i enkeltsakerkan det raskt føre til en uheldig utvikling av området,områdets omgivelser og dets infrastruktur.Det har spesielt i den siste tiden blitt et stort byggepresspå X. En dispensasjon for tre nye boligerkan føre til at det dannes uheldig presedens i senereliknende saker. Dersom kommuneplanen ikke følgesog utbyggingen slippes løs på X vil det etter hvertmåtte sees på hele infrastrukturen som trafikkbelastningpå brua osv.»