Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4273sitt høringsnotat inntatt et forslag om at saksomkostningerskulle kunne kreves dekket i tilfellersom det foreliggende. Etter høringsrunden fantimidlertid departementet ikke grunnlag for å videreføredette forslaget. Det ble vist til at det hersketusikkerhet omkring de økonomiske konsekvensene(Ot prp nr 75 (1993-1994) s 52).Før lovendringen i 1995 åpnet bestemmelsensannet ledd for å tilkjenne saksomkostningerpå grunnlag av rimelighetsvurderinger i tilfellersom ikke falt inn under første ledd. Dette tidligereannet ledd ble imidlertid fjernet under komitébehandlingen,uten nærmere begrunnelse.I forbindelse med sak inntatt i årsmeldingenfor 1996 side 197 tok ombudsmannen igjen oppspørsmålet med departementet. Denne saken varimidlertid ikke helt typisk for problemstillingen,da det var førsteinstansen som av nokså spesiellegrunner opphevet sitt avslag og startet behandlingenpå ny. Ombudsmannen konkluderte i dennesaken med at rettstilstanden for denne typeopphevelsesvedtak står i samme stilling som tidligerei relasjon til forvaltningsloven § 36 førsteledd.Spørsmålet ble siste gang tatt opp med departementeti forbindelse med sak inntatt i årsmeldingenfor 2003 side 160. Slik det konkrete saksforholdetlå an, ble det imidlertid ikke nødvendigå ta stilling til spørsmålet. Ifølge departementetssvarbrev hit 2. september 2003 var det «formeltsett ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet omtiden nå kan være moden for en tolkning av fvl.§ 36 som også åpner for dekning av sakskostnaderi gruppe 3-tilfellene, dvs. tilfeller der klagerenhar fått medhold i det prosessuelle, men derhans rettslige posisjon med hensyn til realitetenikke ble endret i og med opphevelsen». Detfremgikk likevel av brevet at departementet syneså være kritisk til en slik tolkning.I den korrespondansen som har vært mellomdepartementet og ombudsmannen vedrørendedette spørsmålet, har det herfra vært fremheveten del hensyn som etter ombudsmannens meningkan tale for å tolke forvaltningsloven § 36 slik atden omfatter tilfeller som det foreliggende. Detkan i denne forbindelse særlig vises til brev herfra14. mars 1988. I tillegg vil ombudsmannenher fremheve ytterligere noen hensyn som kan habetydning ved vurderingen av spørsmålet.Etter ombudsmannens oppfatning har enhverborger krav på å få sin sak forsvarlig behandletav forvaltingen i henhold til gjeldende saksbehandlingsregler.Dette gjelder uavhengig av hvilketutfall saken får med hensyn til realiteten.Dersom det er nødvendig for borgeren å pådraseg utgifter for å oppnå en slik behandling, vildet normalt fremstå som rimelig at han slipper ådekke disse selv. Synspunktet er altså at det ikkeskal koste noe å få sin sak forsvarlig behandlet.Ombudsmannen kan derfor ikke uten videre slutteseg til det som uttales i departementets brev 2.september 2003:«Saksbehandlingsfeil knyttet til det første avslagetkan da ha tatt parten med på en lengre og merkostbar rundtur i forvaltningssystemet enn detsom ville vært ideelt, men noen materiell overlasthar vedkommende ikke lidt, og formelt mådet kunne legges til grunn at det godet han søkteom, det skulle han ikke ha. Det er etter vårt synikke urimelig at risikoen for udekte utgifter leggespå parten selv.»I tilfeller der vedtaket oppheves på grunn avsaksbehandlingsfeil, og dette har påført den privatepart utgifter, vil det dessuten normalt værerimelig at utgiftene bæres av den som har begåttfeilen - altså forvaltningen. Et slikt synspunkthar en viss støtte i alminnelige culpa-betraktninger.Etter opphevelsen av det tidligere annet leddi 1995, gir ikke bestemmelsen lenger uttrykkeligadgang til å gi dekning for omkostninger pågrunnlag av rimelighetsbetraktninger. Dette kantenkes å ha betydning for tolkningen av førsteledd. Uten en slik adgang kan det være behov forå tolke første ledd slik at det omfatter tilfellersom tidligere har vært holdt utenfor, dersom urimeligeresultater skal unngås. Departementet berørtedenne problemstillingen i siste avsnitt ibrev hit 2. september 2003. Det ble da antydet atdet fortsatt finnes en slik adgang til skjønnsmessigdekning av omkostninger, uten at dette blenærmere utdypet.Ombudsmannen ber om departementetsmerknader til ovenstående samt departementetssyn på om tiden nå kan være moden for en tolkningav bestemmelsen som åpner for dekning avomkostninger i foreliggende tilfelle. I tillegg besdepartementet opplyse hvorvidt de økonomiskekonsekvensene fremstår som like usikre i dagsom ved lovendringen i 1995.»I svarbrevet 13. desember 2006 uttalte Justisdepartementetslovavdeling blant annet:«Om vår forståelse av vilkåret «endret til gunst»og grunnlaget for denne forståelsen viser vi tilvårt brev 2. september 2003 til Sivilombudsmanneni vår sak 2003/05695 EO. Vi viser også tilbrev til oss 13. september 2003 i samme sak, derdet fremgår at Sivilombudsmannen ikke haddenoen merknader til vår gjennomgåelse av gjeldenderett. Vårt inntrykk er at den tolkingen avforvaltningsloven § 36 første ledd som Sivilombudsmannenog Lovavdelingen gjennom lang tidog etter flere vurderinger har lagt til grunn, syneså være vel kjent og etablert hos fylkesmennene. Idet følgende vil vi kun kommentere hensyn somsærskilt er trukket frem i brevet 13. juli 2006.For enkelhets skyld taler vi i det følgende om«klageinstansen», selv om forvaltningsloven§ 36 ikke er begrenset til dekning av sakskostnaderi klagesaker.1. Vi er som utgangspunkt enige i at enhverborger har rett til å få sin sak forsvarlig behandleti henhold til gjeldende saksbehandlingsregler. Vivil likevel tilføye at ikke alle saksbehandlingsreglerer av en slik art at de er satt til vern av privateparters interesser.Vi kan ikke slutte oss til en generell påstandom at det «ikke skal koste noe å få sin sak forsvarligbehandlet», eller at det normalt vil «fremståsom rimelig» at den enkelte slipper å dekkekostnader med å oppnå en forsvarlig saksbehandling.Ved behandling av forvaltningssaker iførste instans regnes det som selvsagt at den enkeltei atskillig utstrekning må bidra til sakensopplysning, selv om forvaltningen har et overordnetansvar for å sørge for at saken er forsvarligopplyst. Dette kan etter omstendighetene innebæreatskillige kostnader og innsats for øvrigfor parten.En part skal først og fremst slippe å dekkekostnader som er en følge av at saksbehandlingenikke har skjedd i samsvar med saksbehand-