Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

406 Dokument nr. 42007–2008søplende eiendommen kan pålegges opprydningsplikt/tvangsmulkt.Kommunens henvisning til endom fra Eidsivating lagmannsrett, som jeg kommertilbake til nedenfor, kan tyde på dette.Det er vanskelig å si at en slik plikt følger av forsøplingsforbudetsordlyd, jf. forurl. § 28.Spørsmålet om hvem som kan pålegges plikteretter forurensningsloven er omtalt i lovens forarbeider.I NOU 1977:11 om Tiltak mot forurensinger(som er en delutredning), skriver Utvalget (på side18):«Utvalget er ... blitt stående ved at det ikke ermulig i loven å gi noen nærmere anvisning påhvem som i lovens forstand er å anse som denansvarlige. I flertallet av tilfelle vil dette spørsmålikke volde noen problemer. Undertiden kanspørsmålet imidlertid være tvilsomt, men det måda avgjøres ut fra en så vidt konkret og sammensattvurdering at det etter Utvalgets oppfatningikke er mulig å løse det i loven. Om dette spørsmålhenvises for øvrig til punkt 5 i merknadenetil § 61».Jeg går etter dette videre til å se på hva som står imerknadene til § 61 i NOUen, som i utkastet haddeoverskriften «plikt til å sørge for tiltak mot forurensing».Det fremgår av merknadene pkt. 5 at Utvalgetfant at det var behov for i lovutkastet å gi en anvisningpå hvem tiltak kan rettes mot. Utvalget innledetmerknadene til § 61 pkt. 5 med å presisere at spørsmåletom hvem som er «den ansvarlige» må avgjøres«konkret i hvert enkelt tilfelle», og at det er«vanskelig å gi noen uttømmende redegjørelse foruttrykket». Utvalget fremhevet videre at det «genereltkan sies at «den ansvarlige» er ment å omfatte«den som forurensingen skriver seg fra» og at detderfor normalt vil være «eieren av gjenstanden, anleggetosv som forurensingen eller faren for forurensingstammer fra, måtte anses som den ansvarlige».Dette ble gjentatt av departementet i Ot.prp. nr. 11(1979-1980) s. 97 om lov om vern mot forurensingerog om avfall (under kommentaren til § 7). Utvalgetga deretter noen eksempler, som imidlertid gir litenveiledning, og fremholdt, på side 23 at «den nærmeregrensedragning må overlates til praksis».I «Utkast til lov om vern mot forurensning ogforsøpling med motiver (en utredning fra Miljøverndepartementet)»,offentliggjort i mai 1977, er problemstillingenomtalt under punkt 4.7.3. (side 67 iutredningen). Departementet la der til grunn at detprinsipielle utgangspunktet er at pålegget må rettesmot den som er ansvarlig for forsøplingen, og at dettevanligvis vil være den som har etterlatt avfallet. Isamme punkt drøftet departementet om det burdeinnføres en subsidiær opprydningsplikt for eieren avden grunn der avfallet ligger. Drøftelsen forutsatte atdet var uklart hvem som hadde etterlatt avfallet ogdepartementet konkluderte med ikke å ville foreslåen slik regel. Se også Ot.prp. nr. 11 (1979-80) punkt7.7, side 54, der departementet gjentar at det ikke vilforeslå en regel om subsidiær oppryddingsplikt i detilfeller der det ikke lykkes å finne frem til den ansvarlige.Uttalelsene i forarbeidene peker i retning av atdet ikke har vært meningen å gi forurensningsmyndighetenehjemmel til å pålegge en grunneier opprydningnår grunneieren selv ikke har medvirket tilforsøplingen.Kommunen har, til støtte for sitt syn, vist til Eidsivatinglagmannsretts dom 3. april 1992. Sakengjaldt et eiendomsselskap som hadde kjøpt en fasteiendom og som ble holdt ansvarlig for kostnadeneforbundet med fjerning av spesialavfall som befantseg på eiendommen. Lagmannsretten fant det ikkeavgjørende at selskapet, forut for forurensningsmyndighetenesinngrep, hadde overdratt anlegget på eiendommentil en annen bedrift ettersom det varuklart om ansvaret for avfallet var overført.Dommen omhandlet ansvaret for å ha noe somrepresenterer forurensningsfare etter forurl. § 7 førsteledd. Lagmannsretten fant at grunneieren kunnepålegges ansvar fordi ansvarsforholdene var uklare.Retten presiserte at grunneieransvaret ville kunnestille seg annerledes dersom det «klart lar seg gjøre åutpeke en annen som eier eller rettighetshaver til selvekilden for forurensningen eller forurensningsfaren».Jeg kan vanskelig se at dommen kan tas til inntektfor at grunneier på generelt grunnlag kan påleggesplikter/ansvar når det viser seg umulig å tvangsgjennomføreet pålegg mot den egentlige ansvarlige.Saken gjaldt for øvrig forurensning, ikke forsøpling,og er også av den grunn ikke direkte sammenliknbarmed saken her.Jeg kan etter dette ikke se at klageren i dette tilfelletkan pålegges en subsidiær opprydningsplikt.4. Avsluttende merknader og konklusjonJeg nevner til slutt for ordens skyld at en uforskyldtgrunneier kan pålegges fjerning av avfall med hjemmeli § 7 fjerde ledd dersom man ikke finner den ansvarligeog området er forurenset eller det er farefor forurensning knyttet til forspølingen, jf. SFTsveiledning til kommunene (siste avsnitt på side 9) ogWangs kommentarer til § 7. Problemstillingen erimidlertid en annen enn i saken her ettersom det ermulig å finne den ansvarlige og kommunen hellerikke har antydet at det skulle være fare for forurensning.Inngrep i den enkeltes rettssfære må ha hjemmeli lov. Jeg er kommet til at forurl. § 37, jf. § 28, ikkegir tilstrekkelig hjemmel for å pålegge A å rydde eiendommen.Det er da heller ikke hjemmel for vedtaketom tvangsmulkt 14. august 2006. Ettersom jeger kommet til at kommunen manglet hjemmel forvedtaket, blir det ikke nødvendig å vurdere vedtaketsrimelighet.Jeg må derfor be kommunen om, i lys av minesynspunkter, å vurdere saken på nytt. Jeg ber om åbli holdt underrettet om utfallet av den fornyede vurderingen.»