Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

318 Dokument nr. 42007–2008De fakta og den rettsanvendelsen et forvaltningsvedtakbygger på skal være riktige. Dette er det fylkesmannensplikt, som klageorgan, å påse. Dersomfylkesmannen har en annen vurdering av fakta ellerjus enn kommunen, skal han legge til grunn sin egenoppfatning. I dom 15. februar 2007 slo Høyesterettfast at «[h]va som er relevante og saklige grunner etterhjemmelsloven, beror på en lovtolkning». Denrettslige kontrollen med et vedtak omfatter dermed«om de hensyn som er tatt, ligger innenfor det loventillater - med andre ord om de er relevante og anvendtpå en saklig, ikke diskriminerende måte».Forvaltningsloven § 34 annet ledd tredje punktumfratar heller ikke fylkesmannen hans overprøvingsrettog -plikt i forhold til «det frie skjønn». Iforan nevnte dom presiserte Høyesterett at «grensenmellom rettsanvendelsesskjønn og fritt skjønn ikkehar betydning for fylkesmannens kompetanse i klagesaker»ettersom klageinstansen etter fvl § 34 annetledd første punktum «prøver alle sider av saken».Hensyn som tillegges vekt må alltid tilfredsstille detalminnelige kravet til relevans og saklighet. Dettegjelder også hensynet til det kommunale selvstyre.Av forarbeidene til fvl § 34 annet ledd tredje punktumfremgår at «klageinstansens plikt til å prøve alledeler av klagernes anførsler står ved lag» og at i«forhold til klagerens rettssikkerhet er regelen ikkement å innebære noe signal om mindre prøving avdet frie skjønn», jf. Ot.prp. nr. 51 (1995-1996) s. 40-41. Under klagebehandlingen skal det også «undergis... en prøving av om vedtaket er i samsvar mednasjonale mål og retningslinjer». Regelen er utformetsom en «standardregel» som kan «tilpasses deulike områdene alt etter i hvor sterk grad hensynet tildet kommunale selvstyret gjør seg gjeldende». Detfremgår blant annet at hensynet bør ha mindre vektpå «lovområder som er delegert til kommunene» der«nasjonale hensyn [kan] være særlig tungtveiende».Dette innebærer at fylkesmannen må vurdere hvorvidteller hvor sterkt hensynet til det kommunaleselvstyre gjør seg gjeldende, før det eventuelt avveiesmot øvrige relevante hensyn.Forvaltningsvedtaket, som Høyesterett behandleti dommen 15. februar 2007, gjaldt avslag på søknadom dispensasjon fra reguleringsplanbestemmelseom at det i området tillates oppført «bygninger forkontor, administrasjon, servicevirksomhet og lettereindustri».Søker ønsket å oppføre et forretningsbygg for lagerog salg en gros og detalj. I vedtaket hadde fylkesmannenoppsummert og analysert kommunensgrunner for dispensasjon, før han konkluderte medat:«kommune[n] i sin gitte tillatelse ikke [har] anførtspesifiserte, klare og relevante grunner sometter en konkret vurdering er av en slik karakterog har slik tyngde at de slår igjennom ovenfor dehensyn reguleringsplanen og overordnede planhensynskal ivareta. Etter Fylkesmannens klarevurdering tilfredsstiller ikke ... begrunnelse[n]for dispensasjon de materielle krav som stillesetter pbl. § 7.»Fylkesmannens vurdering gjaldt et vedtak derkommunen hadde angitt det den mente var syv konkretesærlige grunner for dispensasjon. Selv om fylkesmannenlikevel kom til motsatt konklusjon ennkommunen, fant Høyesterett at den gjennomgangenog vurderingen han hadde gjort av kommunens argumenter«åpenbart» tilfredsstilte hans plikt til åvektlegge det kommunale selvstyret i henhold til fvl§ 34 annet ledd tredje punktum.I gjeldende sak fremgår ikke klart hvorvidt detkan legges til grunn at formålene bak utlegging avområdet til LNF-område ikke blir skadelidende vedfradeling av tomten til boligformål. Jeg viser her tilsitatene fra fylkesmannens to vedtak, gjengitt foran.Det mangler i alle tilfelle en nærmere begrunnelsefor et slikt standpunkt. Kommunen la selv bare tilgrunn at tiltaket ikke «i vesentlig grad» ville være istrid med vernehensynene. Jeg kan heller ikke se atdet ellers i stadfestelsesvedtaket 28. april 2006 er angitt«særlige grunner» for dispensasjon. Slike grunnerfremgår heller ikke av kommunens eller fylkesmannenstidligere vedtak i saken. I opphevelsesvedtaket26. september 2005 la fylkesmannen derimottil grunn at det i kommunens vedtak ikke var «angittnoe som positivt taler for dispensasjon». På direktespørsmål herfra om hvilke «særlige grunner» somforeligger, viste fylkesmannen bare til at «sammenhengenmed C-saken gjør det svært nærliggende åkarakterisere det som urimelig å ikke innvilge dispensasjon».I ombudsmannssak 2005/1300 uttalte jeg blantannet følgende:«Dispensasjonsvurderingen må ... ta utgangspunkti de hensyn den aktuelle forbudsbestemmelsenskal ivareta. Likebehandlingshensyn kanderfor ikke alene utgjøre grunnlag for en dispensasjonetter pbl § 7. Dette innebærer at den konkretevurderingen av om det foreligger «særligegrunner» til å dispensere i saken, ikke kan erstattesmed en vurdering av hvorvidt det foreligger(usaklig) forskjellsbehandling.» [ombudsmannensutheving]Dette standpunktet har jeg senere fulgt opp, blantannet i ombudsmannssak 2006/855.Jeg kan derfor ikke slutte meg til fylkesmannensuttalelse i svaret hit, om at «[m]an kan ... hevde atsaken tenderer mot at kommunen hadde en rettsplikttil å innvilge dispensasjon, når man først hadde innvilgetdispensasjon i C-saken ...».Det fremstår etter dette som usikkert om fylkesmannenhar foretatt en konkret og reell vurdering avhvorvidt det foreligger «særlige grunner» til å dispenserei denne saken.Jeg vil for øvrig komme med noen bemerkningertil As anførsel om at utfallet av sakene er blitt påvirketav rekkefølgen de etter hvert er blitt behandlet i.Behandlingen B-saken (og C-saken) har fått i forvaltningenmå betegnes som noe spesiell. Kommu-