Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

412 Dokument nr. 42007–2008Skattemessig bosted ved arbeidsopphold iSverige – forholdet til den tidligere ettårsregelen(Sak 2004/2405)Nr. 49 (s. 195-200)I Finansdepartementets svar i desember 2004 het detblant annet:«Etter artikkel 28 i den nordiske skatteavtalenfremgår det klart at det er skattyteren som skal tainitiativet til at de kompetente myndigheter skalforsøke å løse beslutninger som medfører ellerkan medføre en beskatning som er i strid medskatteavtalen. Dette gjelder for øvrig i forhold tilalle tilfeller der skattyteren mener at det er truffettiltak som vil medføre en beskatning som avvikerfra bestemmelsene i skatteavtalen. Det fremgårvidere at skattyteren skal ta saken opp medden kompetente myndighet i den stat hvor han erbosatt.Siden skattyteren er skatteavtalemessig bosatti begge land, kan skattyteren velge hvilketlands kompetente myndighet han vil ta sakenopp med. Når skattyteren ønsker en bestemt løsningpå spørsmålet om avtalebosted, er det imidlertidi hans interesse å ta saken opp med denkompetente myndighet i den stat hvor han selvanser seg bosatt. Det er denne staten han ønskerskal støtte hans sak og det er der han selv menerå ha størst tilknytning. Det har liten hensikt å beden stat, som etter en grundig vurdering av sakensfaktum har kommet til at han skal ansesskatteavtalemessig bosatt der, å ta saken oppmed den annen stat for å argumentere for en løsningskattyteren ikke ønsker. Situasjonen erimidlertid annerledes hvis skattyteren henvenderseg til en av statene med anmodning om å finneen løsning, uansett hva denne måtte bli. I et slikttilfelle vil begge stater ha en foranledning til å tasaken opp med den annen stat.Det er flere grunner til at det er skattyterensom må ta et initiativ. De kompetente myndighetervet ikke om skattyteren selv ønsker at sakenskal tas opp og eventuelt avgjøres ved en gjensidigoverenskomst eller om han ønsker den prøvetfor domstolene. En gjensidig overenskomst somgir en løsning som skattyteren er uenig i, vil kunnevære et hinder for å få prøvd saken for domstolene,jf. Hr.dom av 9. november 1992 (Heerema-saken),inntatt i Utv. (Dommer, uttalelsermv. i skattesaker og skattespørsmål) 1993 s. 12flg....Etter departementets erfaring er det ikkevanskelig for skattyteren å få bostedslandetskompetente myndigheter til å ta saken opp meddet andre landet dersom bostedslandet mener detandre landets løsning er i strid med avtalens bestemmelser.En kan derfor ikke se at departementetsstandpunkt om at skattyteren skal ta sakenopp med de kompetente myndigheter i detlandet hvor han selv anser seg for å være bosattvil medføre noen unødig stor belastning forskattyteren. Tvert i mot anser departementet dettefor å være den løsning som følger av skatteavtalenssystem.»Jeg informerte da Finansdepartementet om at detvar mitt inntrykk at det i praksis kan være tungt foren skattyter å få satt i gang en tvisteløsningsprosessetter skatteavtalenes prosedyreregler slik disse praktiseres.I samme brev i januar 2005 skrev ombudsmannenså:«Nå forstår jeg departementet slik at skattyterenetter ordlyden i artikkel 28 i den nordiske skatteavtalen(som her samsvarer med OECD-mønsteret)kan velge hvilket lands skattemyndigheterhan vil gå til når det foreligger dobbelt avtalebosted.Det harmonerer med at når en stat anservedkommende som bosatt og skattepliktig i dennestaten, må den også påta seg de forvaltningsmessigeforpliktelser bostedsstaten har etter avtalen.På denne bakgrunn kan det stilles spørsmålved grunnlaget for å praktisere prosedyreregleneslik at skattyteren, når han selv ønsker en bestemtbostedsløsning, bare kan rette en tvisteløsningsbegjæringtil skattemyndighetene i den statensom deler hans syn. Jeg vil tro at spørsmåletut fra rettssikkerhetsmessige hensyn ikke er heltuvesentlig, selv om departementet er av en annenoppfatning. Dette fordi jeg, i motsetning til departementet,antar at det gjennomgående vil værebetydelig enklere for skattyteren å ta sakenopp gjennom skattemyndighetene i det landethvor han har hørt hjemme og hvor han kjennerforholdene og språket best - uavhengig av omhan er enig eller uenig i deres standpunkt. Nårdisse forhold tas i betraktning har jeg litt vanskeligfor å se at det alltid vil være i skattyterens interesseå ta saken opp med skattemyndighetene iden staten han selv mener å være bosatt.Jeg setter også et spørsmålstegn ved den sondringendepartementet gjør mellom en nøytralbegjæring fra skattyter om å finne en løsning, ogen begjæring om en bestemt løsning. Skattyterenssyn vil vel normalt være på det rene på dettetidspunktet, og det kan synes unødvendig formeltikke å tillate ham ytterligere argumentasjonfor hans primærløsning. Videre vil det alltid værei skattyterens interesse å få en løsning som innebærerskatteplikt bare til en av statene, fremforå bli skattlagt i begge. Under enhver omstendighetsynes det å være mest i tråd med ordlyden iartikkel 28, og det overordnede formålet om åunngå dobbeltbeskatning, om nødvendig gjennomforhandlinger, at skattyteren kan velge hvilketlands skattemyndigheter han vil gå til for åstarte prosessen.»Finansdepartementet delte ikke min syn og begrunnetdette slik i et brev i mai 2005:«For en skattyter som selv har et ønske om enbestemt løsning på bostedsspørsmålet, er detmindre hensiktsmessig å ta saken opp med dekompetente myndigheter i det landet han menerhar truffet en feilaktig beslutning, og som hanbetrakter som sin motpart. Ligningsmyndighetenei fraflytningslandet vil ha truffet sin beslutningetter en grundig overveielse, ofte etter behandlingi lignings- og overligningsnemnda påbakgrunn av klage fra skattyteren. Fraflyttingslandetvil derfor ikke i forhold til den annen statskompetente myndigheter argumentere for denløsning skattyteren ønsker, men for den forståelsede selv har lagt til grunn. Derfor er det i skattytersegen interesse å ta saken opp med tilflyttingslandetnår han selv mener at det er der hanhar den sterkeste tilknytningen. [...] Foretrekkeren nordmann som oppholder seg i utlandet å ta