Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4131Lovavdelingen har også uttalt seg om tolkningenav formålet til råfiskloven i brev 14. mai 1990 og 2.april 1993, begge til Fiskeri- og kystdepartementet.Den uttaler at loven ut fra en vurdering av lovensformål ikke gir hjemmel til å kreve inn avgifter somskal brukes som en ren støtteordning til fordel forfaglagene. Lovavdelingen legger videre til grunn underhenvisning til Eivind Smith, Organisasjoner ifiskeriforvaltningen, Oslo 1979, at «[a]vgiftsvedtaketkan ... ikke primært ta sikte på økonomisk overskuddi lagene, regulering av omsetningsmønstereteller andre formål som klart faller utenfor å holdeomsetningsapparatet i gang. Og forholdsvis store ogpermanente overskudd må kanskje føre til at avgiftsatsenemå settes tilsvarende ned».Lånet ble gitt av midler som i hovedsak synes åha vært avkastningen av innkrevet avgift. Dette kantale for en noe friere adgang til å disponere overmidlene enn over direkte innkrevd avgift. Ut fra atoverskudd og kapitalbase først og fremst skal væreen «buffer» i år med underskudd, og de strenge begrensingenesom er gitt for anvendelse av avgiftsmidlerved tolkningen av formålet til råfisklovenblant annet i faglagsdommen, vil Norges Råfisklaglikevel neppe stå helt fritt til å disponere avkastningensom rent privatrettslige investeringer. Etter råfisklovener det ikke hjemmel til å gi medlemmer utbetalingav eventuelt overskudd (en forståelse ogsådepartementet har lagt til grunn i brev hit 18. august2006) og det synes etter lovens ordlyd og formålsom om det ikke er tiltenkt at fiskesalgslagene skalgå med overskudd ut over at det må være anledningtil å bygge opp en viss kapitalbase til dårlige år. Råfisklovenregulerer derfor heller ikke hvordan eneventuell kapitalbase skal forvaltes. Det er imidlertidi råfiskloven § 3 annet ledd nr. 4 bestemt at «virksomhetsom salgsorganisasjonen driver, og som ikkedirekte er organisering av førsteomsetningen, skalskje gjennom egne selskaper». Dette er etter det jegkan se også et uttrykk for klare begrensninger i disponeringenav Norges Råfisklags midler og til hvilkeformål investeringene kan foretas. Jeg er enigmed departementet i at rent forretningsmessige prinsipperog da også alminnelig samvirkerett må leggestil grunn ved forvaltningen av midlene. Imidlertid erdet grunn til å sette et spørsmålstegn ved om ikke ennoe ekstraordinær disposisjon som i tillegg ensidigtilgodeser en av medlemmene av salgslaget, er i stridmed råfiskloven og dens formål.Ut fra den redegjørelse departementet har gittunder undersøkelsene av saken herfra, legger jeg tilgrunn at henvisningen i forvaltningsloven § 35 sisteledd i.f. til alminnelige (ulovfestede) forvaltningsrettsligeregler om omgjøring ikke kommer til anvendelsepå lån- og ettergivelsesdisposisjonene dade i så stor grad er av privatrettslige karakter. Forøvrig kan det neppe trekkes så nære bånd mellomlagsmedlemmene som satt i styret i Norges Råfisklagog faglaget de representerte, at prinsippene i forvaltningslovensbestemmelse om inhabilitet i § 6første ledd bokstav e, knyttet til ubetinget inhabilitetfor personer i enkelte ledende selskapsposisjonerkan komme til anvendelse. På bakgrunn av den grensefor interessefellskap som bestemmelsen om inhabilitettrekker opp i § 6 første ledd bokstav e), er detogså vanskelig å se at forvaltningsloven § 6 annetledd om «andre særegne forhold» er egnet til å svekketilliten til vedkommendes upartiskhet skal væreaktuell i denne sammenheng. Ulovfestede krav til åfølge forsvarlig saksbehandling eller god forvaltningsskikkkan - basert på de samme faktiske omstendighetene- ikke føre til et annet resultat.3. Alminnelig samvirkerettSelv om det i alminnelig samvirkerett på tidspunkteneda de aktuelle disposisjonene ble foretatt skullegjelde et krav om habilitet etter mønster i aksjelovenog almennaksjeloven § 6-27 og som nå er foreslåttlovfestet i forslag til samvirkelov § 89, jf. Ot.prp. nr.21 (2006-2007) Om lov om samvirkeforetak (samvirkelova)side 331 jf. også side 291, så kan det neppesies at styremedlemmene i Norges Råfisklag måtteregnes som «nærstående» i forhold til faglaget derepresenterte i styret.Det er videre i forslag til samvirkelov foreslått enbestemmelse om misbruk av posisjon i foretak i§ 90. Av lovforslaget fremkommer det at blant annetstyret ikke må gjøre «noe som er skikka til å gi vissemedlemmar eller andre ein urimeleg fordel til skadefor andre medlemmer eller foretaket.», se Ot.prp. nr.21 (2006-2007) side 331. Det er noe usikkert om detgjaldt en tilsvarende regel etter alminnelig samvirkerettpå de tidspunktene lånet ble gitt og ettergitt idenne saken. En slik alminnelig regel har, så vidt jegkan se, sterke reelle hensyn for seg, og en eventuelllovfesting kan kanskje være uttrykk for en kodifiseringav gjeldende ulovfestet samvirkerett. På den annenside er situasjonen for samvirkeforetak og formedlemmene (eierne) i samvirkelag nokså spesiell.Norges Fiskarlag - som ble begunstiget ved ettergivelsenav lånet - har ikke vært part i saken under undersøkelseneav den herfra. I denne sammenheng viljeg derfor ikke uttale meg nærmere eller på en bastantmåte om spørsmål knyttet til misbruk av posisjoni foretak ut over å peke på at etter at enkeltemedlemmer brøt ut av Norges Fiskarlag og dannetNorges Kystfiskarlag, har Norges Råfisklag hatt etsærlig ansvar for å ivareta også mindretallet og demedlemmene de representerer. Så fremt fordringenmot Norges Fiskarlag var erholdelig, kan det reisesspørsmål om dette har vært tilfellet ved ettergivelsenav lånet til Norges Fiskarlag.4. Departementets ansvarVedrørende Fiskeri- og kystdepartementets ansvarfor Norges Råfisklags innvilgelse av lån og senereettergivelse av lån, så legger jeg til grunn at departementetetter råfiskloven ikke er gitt en slik «døm-