Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

262 Dokument nr. 42007–2008likevel være slik at «feilen» må anses «oppdaget» alleredepå det tidspunkt varselet sendes, og i meråpenbare og grove saker unntaksvis etter en konkretvurdering også tidligere. Jeg viser for så vidt til Oslotingretts dom 13. juni 2006 i sak 2005-159113 som -etter det jeg er kjent med - er påanket og som jeg forøvrig ikke finner grunn til å kommentere. Spørsmåleter dessuten ikke av avgjørende betydning fordenne saken, da allerede varselet 22. desember 2000om etterberegning og mulig tilleggsavgift var innenfortreårsfristen i forhold til det fristavbrytende vedtaket19. desember 2001.8. Det er anført at bestemmelser i EUs tollkodeks(rådsforordning EØF nr. 2913/92 av 12. oktober1992, endret ved rådsforordning (EF) nr. 2700/2000av 16. november 2000) har betydning for fortolkningenav tolloven § 58 annet ledd første punktum. Iforarbeidene til endringsloven fra 1994 (Ot.prp. nr.108 (1992-93) s. 42) fremgår det at arbeidsgruppensom vurderte endringer i tolloven § 58 første leddblant annet begrunnet endringen fra 18 måneder tiltre år med at dette da var den foreslåtte fristen for tilbakebetalingi utkastet til tollkodeks. Toll- og avgiftsdirektoratethar til dette vist til at det ikke ernevneverdig forskjell mellom tolloven § 58 annetledd første punktum og tilsvarende bestemmelserom foreldelse i EUs tollkodeks.Det følger av tollkodeksens artikkel 221, at denalminnelige foreldelsesfrist er tre år fra det tidspunkttollkravet oppstår. Unntak kan likevel bare gjøresdersom tollkravet springer ut av en handling somkan bli gjenstand for strafferettslig forfølgning, jf.artikkelens nr. 3 og 4:«3. Underretning af debitor kan ikke ske efterudløbet af en frist på tre år, regnet fra datoen fortoldskyldens opståen. Fristen afbrytes fra datoenfor indgivelse af klage i henhold til artikel 243og under hele klageproceduren.4. Hvis toldskylden er opstået på grund af enhandling, der på det tidspunkt, hvor den blev begået,kunne give anledning til retsforfølgning,kan underretningen af debitor om beløbets størrelsepå de i de gældende bestemmelser fastsattebetingelser ske efter udløbet af den i stk. 3 nævntefrist.»Toll- og avgiftsdirektoratet har anført at det ikkeer et vilkår etter tollkodeksens artikkel 221 at strafferettsligforfølgning er iverksatt, det er tilstrekkeligat vilkårene for slik forfølgning er til stede. Direktoratethar videre vist til at uaktsom overtredelse avtolloven er straffbar, jf. tolloven § 60. Ut fra tollkodeksensordlyd kan heller ikke jeg se at det er et vilkåri denne at vareeieren er underlagt straffeprosessuellforfølgning. Etter bestemmelsen er det nok athandlingen «kunne give anledning til retsforfølgning»(i den medlemsstat som iverksetter etterberegningen).Det er etter dette neppe holdepunkter for atdet kan reises avgjørende rettslige innvendinger tildirektoratets oppfatning om at tolloven § 58 annetledd første punktum ikke medfører at norske vareeiereforskjellsbehandles - i forhold til vareeiere somomfattes av regelverket i EU - når de kan bli etterberegnettoll, innførselsmerverdiavgift og engangsavgiftut over tre år etter innførsel i de tilfeller det foreliggeruaktsomhet. Jeg finner da ikke grunn til å vurderenærmere hvilke rettslige konsekvenser det villefått om regelverket hadde vært ulikt. A har i korrespondansenhit fastholdt at selskapet ikke har gjortseg skyldig i en uaktsom handling som er straffbaretter tolloven. Dette er et forhold som ligger utenfordet som har vært grunnlaget for min undersøkelse avsaken.For øvrig gjelder etterberegningen i denne sakeni hovedsak krav om innførselsmerverdiavgift ettermerverdiavgiftsloven og engangsavgift etter lov omavgifter på motorvogn ikke krav om toll etter tolloven.Både uaktsom overtredelse av merverdiavgiftslovenog uaktsom overtredelse av lov om avgiftervedrørende motorkjøretøy og båter er straffbart, jf.merverdiavgiftsloven § 72 nr. 4 og engangsavgiftsloven§ 2. Om tollkodeksen artikkel 221 gis tilsvarendeanvendelse i EUs medlemsland for eventuelleandre avgifter enn toll, er et spørsmål for seg somjeg ikke har funnet grunn til å gå inn i.»75.Finansdepartementets endring av praksis med åfrafalle foreldelsesinnsigelser påmerverdiavgiftens område(Sak 2006/1028)Saken gjaldt Finansdepartementets avslag på en anmodningfra et selskap om frafall av foreldelsesinnsigelsefor et foreldet krav på merverdiavgift somselskapet hadde til gode og som lå til behandling hosavgiftsmyndighetene da frafallelsespraksis ble vesentliginnstrammet av Finansdepartementet i brev7. desember 2005.Etter en konkret vurdering av Finansdepartementetsavslag fant ombudsmannen det ikke rimeligat departementet hadde sett bort fra at selskapetsopprinnelige anmodning om frafall av foreldelsesinnsigelsenvar blitt sendt avgiftsmyndighetene timåneder før Finansdepartementet strammet inn frafallelsespraksis.Siden 1955 har departementene med hjemmel i retningslinjergitt i kongelige resolusjoner (kgl. res.),sist kgl. res. 20. desember 2002, hatt generell fullmakttil å ta stilling til krav vedrørende erstatningsutbetalingerog frafallelse av foreldelsesinnsigelserfor krav mot staten. Etter denne fullmakten kan departementenefrafalle foreldelsesinnsigelser for inntilti år tilbake i tid, basert på en konkret rimelighetsvurdering.Med utgangspunkt i denne fullmakten vardet tidligere en etablert praksis for å frafalle foreldelsesinnsigelsenfor krav på utbetaling av til godemerverdiavgift for inntil ti år tilbake i tid, forutsatt at