Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4173ter klagernes oppfatning at sosialtjenesten i alle fallytet delvis refusjon.For det andre gjaldt klagen Helsetilsynets saksbehandlingog avgjørelse 25. april 2005. Vilkårenefor refusjon ble anført å foreligge. Etter klagernesmening var sønnen usaklig forskjellsbehandlet i forholdtil en annen pasient fra distriktet med tilsvarendebehandlingsbehov. Denne pasienten gjennomførtebehandling ved samme institusjon i samme tidsromog fikk dekket omkostningene ved oppholdet avhelseforetaket.I brev herfra ble fylkesmannen bedt om å redegjørefor sitt syn på kommunens mulige ansvar forbehandlingsutgiftene etter sosialtjenesteloven. Isamme brev ble Helsetilsynet bedt om å gi sitt synpå om helseforetaket etter gjeldende regelverk varutelukket fra å godkjenne dekning av utgiftene i ettertid,slik det var anført i vedtaket. Klagernes anførselom forskjellsbehandling og betydningen av defeil og mangler ved oppfølgingen av A som fylkesmannen(fylkeslegen) hadde avdekket, ble også tattopp.I sitt svar uttalte fylkeslegen bl.a. følgende omspørsmål knyttet til kommunens ansvar:«I foreliggende sak har foreldrene henvendt segflere ganger til sosialkontoret. Sosialkontoretvurderer at det er et behandlingsbehov, men unnlaterå behandle søknaden som en sak som eventueltkan undergis klagesaksbehandling for fylkesmannenog iverksetting av tiltak etter § 6-1.Det fremmes ikke søknad om behandlingsplass.Familien blir rådet til å vente med å fremme søknadom refusjon for å vente til rusreformen ergjennomført. Det kan således argumenteres medat ... en her har medvirket ved inntaket av klienten.Disse hensyn taler for at det her kan foreliggeansvarsbetingende medvirkning.Dette leder hen til Sivilombudsmannens andreanførsel.Selv om kommunen visste at det var mangelpå fylkeskommunale institusjons-plasser, kandette ikke frita kommunen fra å fremme søknad(Før 01.01.04; søknad, etter 01.01.04; Henvisning).For det første påhvilte det også fylkeskommunenå foreta en selvstendig vurdering ogeventuelt prioritere søknaden fra A fremfor andre.Et avslag kunne eventuelt ledet til at X kommuneville vært forpliktet til å etablere midlertidigetiltak. Tiltak som også kunne omfatte institusjonsplass.Det at det avdekkes kapasitetsmanglerved fylkeskommunale tiltak fritar ikkekommunen fra å iverksette midlertidige tiltak ipåvente av fylkeskommunale tiltak.Dette vil for øvrig også være situasjonen etterrusreformen (fra 1.1.2004). I påvente av institusjonsplassi spesialisthelsetjenesteinstitusjon vilkommunen etter en konkret vurdering kunne haplikt til å etablere tiltak i annen type institusjon.Kommunens ansvar etter rusreformen er uforandret.Selv om det sannsynlige utfallet av en søknadom institusjonsplass ville blitt avslag, kanfylkesmannen etter dette ikke se at en kan leggeen slik begrensning som X kommune her leggertil grunn.Fylkesmannen kan imidlertid ikke se i hvilkengrad kommunen som følge av manglendeoppfølging i ettertid vil være ansvarlig for å dekkeutgiftene. Det er ikke gitt regler om dette i sosialtjenesteloven.»Om avslaget fra helseforetaket het det:«Det er etter hva Fylkesmannen kan se intet tilhinder [for] at foretak kan godkjenne dekning avutgifter i ettertid så lenge tiltaket kan anses fagligforsvarlig. I den forbindelse kan en vise til endringeri pasientrettighetsloven som trådte i kraft1. september 2004. Nytt prl § 2-1 fjerde ledd anførerat dersom det regionale helseforetak ikkesørger for nødvendig helsehjelp så kan pasientenha rett til å motta nødvendig helsehjelp «om nødvendigfra privat tjenesteyter eller tjenesteyterutenfor riket».Det er også i denne sammenheng grunn til åminne om at praksis både før og etter rusreformenhar vært at det «kjøpes plasser» utenfor helseregionenog i utlandet. Dette er også anført idenne sak.»Fylkeslegen uttalte følgende om forskjellsbehandling:«Etter Fylkesmannens syn er behandlingsforløpetog kontakten med avdeling for rus og avhengighetsbehandlingforskjellig [for] de to pasientene....... Det faktiske behandlingsbehovet er såledeslikt. De to pasientenes behov for institusjonsplasser etter dette sammenlignbare.Det som skiller sakene er at i den andre sakenvar søkt inn til institusjonsbehandling i den fylkeskommunaleinstitusjonsomsorgen og gitt garantifor behandlingsplass etter lov om sosialetjenester før 01.01.04. Pasienten ble vurdert åvære i et godkjent behandlingsopplegg som blesøkt videreført ....»Klagernes advokat fikk anledning til å kommenterebrevet. Han understreket at forskjellsbehandlingenble opplevd som urimelig og urettferdig og atforskjellen mellom de to refusjonssakene hadde sinårsak i svikt hos offentlige organer.Saken ble tatt opp med Helsetilsynet i fylket pånytt. Det ble herfra påpekt at vurderingstemaet i sakenikke var As eventuelle valgrett med hensyn tilbehandling, men helseforetakets egen vurdering avhvilket behandlingssted og hvilken behandlingsformsom ville vært aktuelt, forutsatt at A hadde rett tilnødvendig helsehjelp i den aktuelle perioden, jf. pasientrettighetsloven§ 2-1. Spørsmålet om rett tilnødvendig helsehjelp var ikke vurdert, og det bleherfra bedt om en slik vurdering.Helsetilsynet innhentet uttalelse fra helseforetaketog uttalte i brev hit:«Det fremgår av uttalelsen fra [helseforetaket] atdersom As «hjelpebehov skulle vært vurdert ettergjeldende helselover fra 01.01.04», anser enat1) han ville blitt vurdert til å ha rett til nødvendighelsehjelp, og