Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Bak det vidløftige inngrepet må ha ligget et sterkt ønske om å få større takhøyde. Inngrepetviser tydelig hvilket rom som var husets viktigste, og dette bekreftes ytterligere av den øvrigeinnredning det fikk ved samme anledning. Under det nye bjelkelaget ble det lagt en pussethimling som uten overgang gikk over i en kraftig hulkil med vederlag i en rikt profilertgesims omtrent i den gamle bjelkehøyden. Til dette virkningsfulle elementet føyer seg enbrannmur med ovnsnisje flankert av riflede pilastre i en stram klassisisme. Samtidig fikkveggene et høyt fotpanel med brystningslist over som overgang til den strietrukne ogtapetserte veggflaten. Vindusgeriktene ble ført ned på fotpanelet så det dannet seg en slagsfeltinndeling. Det eldste tapetet som hører til denne innredningen, hadde en intens sitrongulbunnfarge og friser med klassiske figurer i svart silhuett – åpenbart inspirert av greskevasemalerier.Moderniseringen begrenset seg ikke til denne storstuen. Som nevnt var forblendingenav gatefasaden en forutsetning for at bjelkelaget kunne fjernes, og det er sannsynlig atoperasjonene skjedde samtidig. Disse omfattende byggearbeidene daterer også vinduene somble fornyet i alle husets rom, med de store rutene som var moderne i tiden. Sammen medvinduene fulgte også ny gateport og nye dører i det meste av huset, samt nytt listverk i defleste rom. Også vekselpanelet på ytterveggen mot bakgården er det rimelig å datere tilsamme periode. Ombyggingen før 1812 har altså medført at omtrent alle eldre elementer ihuset enten er blitt fjernet eller skjult bak nye overflater, slik at det fremsto som helt moderne.Hvem sto bak husets metamorfose fra gammeldags og fattigslig tømmerhus til enmoderne bygård som tilfredsstilte kresne krav til standard? Eier ved folketellingen i 1801 varKgl. Toldbetjent Jørgen Wulff, som bodde i huset med hustru, tre små barn og totjenestepiker. Hans sosiale stilling må ha vært betydelig mer elevert enn gamle jomfruAarøes, og han kunne antas å ha vært sterkt motivert for å gi huset en tilsvarendeansiktsløftning. Men året etter, ved oppmålingen for bygningsavgiften i 1802, fortellerprotokollen at eieren, tollkasserer Wulff, bodde i Frederikshald, og at huset var ”beboet afPræst Wulfsberg”. Wulfsberg flyttet snart videre til Rådhusgaten 10 (Roede 1989:50). Disseutstabile boligforholdene gjør det sannsynlig at opphavsmannen til den store ombyggingenmå ha vært neste eier, som vi finner ved branntakseringen i 1807 og ved oppmålingen i 1812– Justitsraad Jan Blom. Som rangsperson ville han kanskje i enda høyere grad enn de forrigebeboerne finne 1700-tallets innredning utilfredsstillende. Han peker seg altså ut sombyggherren, selv om det ikke kan utelukkes at arbeidene kan ha skjedd etappevis, og delvisunder forrige eier. Sikkert er det at det største inngrepet var ferdig i 1812, før Jomfru KarenHagerup overtok gården som neste eier i 1815.Hva som videre hendte …Det faller utenfor emnet for denne undersøkelsen å følge bygningen videre i detalj gjennomdens ennå lange levetid frem til rivningen i 1957, men noen hovedtrekk i levnetsløpet skalrekapituleres. Jomfru Hagerup forble i huset – og i frøkenstand – lenge. Den førstebranntakst siden 1766 ble avholdt i 1827, mens hun stadig var eier. Huset ble da beskrevetsom et tømmerhus med murforblending, tegltak og ti vinduer. I dets seks værelser og eneportromkammer var det 5 ovner, hvorav en ”Steenovn”. Situasjonen var åpenbart omtrentsom på Bulls rekonstruerte plan. Huset beskrives med bare én etasje, selv om det halvhøyeloftet sikkert var der. 19 Kjøkken og spiskammer lå i den lange sidefløyen mot nord avbindingsverk, antagelig med svalgang som forbindelse til to værelser ovenpå.19 Når den halve loftsetasjen forties, kan det forklares ved at den var blitt mindre synlig etter murforblendingenog ”utplaneringen” av spranget i fasaden. Denne fortielsen må tas i betraktning ved fortolkningen av andrebranntakstbeskrivelser fra samme tid. Fraværet i protokollene av bygninger som kan plasseres i kategorien101