Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

virkelighet eller avbildning, har en del gjennomgående trekk som gjør det rimelig å betraktedem som utslag av en relativt fast skikk, men en skikk som tillot individuelle avvik.Alle bindingsverksvegger opptrer som skiver eller plan, altså i prinsippettodimensjonale. Den helhetlige konstruksjonen, bygningen, er en sammenstilling avindividuelle skiver eller plan som møtes i bjelkelag, hjørnestolper og bundstendere –mellomstolper i en yttervegg som samtidig er overgangsledd til en mellomvegg. Tilløp til densamme ”tredimensjonale tenkning” som kan spores i byggeskikkene der bindingsverketspringer ut av lange tradisjoner, er det vanskelig å finne. En bygning som kanskje kan tolkes idenne retning, er den nå revne uthusfløyen til Rådhusgaten 19 mot Nedre Slottsgate.Fig. 4.20Uthus på Rådhusgaten 19 mot Nedre Slottsgate, etter oppmåling fra omkring 1800 i Antikvarisk Arkiv.Bygningens systematiske bindingsverk, sammen med trekk ved detaljeringen, gjør den til den mest ”danske”som nå er kjent fra Christiania.Arno Berg antok at dette var ”den eldste bindingsverksbygning som er blitt bevart til våredager” (Berg 1946:52). Den hadde i begge etasjer og på begge langvegger innvendigeknekter til avstivning av forbindelsen mellom bjelker og stolper. Slik Berg beskriver dem,later det til at denne detaljen har hatt stor likhet med det innvendige ”kopbånd” 43 som kjennesfra noen av de tidligste danske byhusene (Jensen 1987:70-91). Forutsetningen for denneutførelsen er selvsagt full korrespondanse mellom stolper og bjelker, noe som i danskbindingsverk har karakter av lovmessighet. Som vi kan se av fotografier og gamleoppmålingstegninger, fantes denne ”danske” samhørigheten mellom stolper og bjelker i hvereneste ”binding” i hele bygningens lengde. Noe som også viste slektskap med dansktradisjon, var uthusets taktfaste plassering av stolpene, med tilnærmet jevn avstand mellomalle. For dette tidlige uthuset fra Christiania gir det altså mening å snakke om bindinger ogfaginndeling på samme måte som i Danmark, hvor strukturen er tredimensjonal ogbygningens tverrsnitt gir nøkkelen til å forstå dens indre logikk. Slike hus kan det ha værtflere av, men de finnes i tilfelle ikke mer. De husene vi ellers kjenner, er alle av en annenstøpning. Deres konstruktive utgangspunkt er langveggen oppfattet som et plan.Veggskiven var i Christiania vanligvis bygget opp som et skjelett av stolper (ellerstendere) tappet ned i svillen (fottømmeret) og opp i den overliggende remmen(”toppsvillen”). I en vegg uten åpninger eller andre forstyrrende elementer ble stolpeneplassert slik vi skulle vente, med jevn avstand. Avstanden var ikke bundet til noen fastmodul, men som regel var den omkring eller i underkant av én meter eller 1½ alen, enfrekvens som norske tømrere var fortrolige med fra vanlige bjelkelag. Dette er en mye tettere43 Ordet er et lån fra tysk ”Kopfband” eller snarere dets nedertyske ekvivalent.225