Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

1982:156) (Stoklund 1996). Noe lignende finnes i hus av ”skiftesverk” i Skånelandene og påGotland og Öland, der veggenes ”bålar” ofte spenner mellom hjørnene i veggenes fullelengde, og sperrene hviler på ”väggbandet” (Clemmensen 1937). Enkle norske stavhus framiddelalderen kan være nære slektninger av ”bulhusene”, hvis vi tar utgangspunkt i et viktigfellestrekk: rammen av svill, to stolper og rem eller stavlegje, med en utfylling av planker.Om de utfyllende plankene ligger eller står, er i denne sammenheng uvesentlig. Felles for allede her nevnte konstruksjonene er rammene i veggens plan, og alle er ubundne systemer medfri plassering av sperrer og eventuelle tverrbjelker.Grindbyggene på Vestlandet skiller seg sterkt fra rammekonstruksjonene ved atstavene står fritt på bakken og mangler ”binding” nede. Men de har også likhetstrekk somrelativt stor avstand mellom hvert stavpar (grind) og det at sperrene er anbrakt uavhengig avstaver og tverrbjelker (beter). De inntar derfor en mellomstilling mellom bundet og ubundetsystem. Mange andre eldre former for norske stavhus er i samme kategori. De mer modernebyggemåtene som Godal og Moldal kaller ”fotingsrøst” og ”sveitserrøst” har derimot preg avå være ubundne systemer, siden sperrene vanligvis ikke følger veggstavene. Det er kanskjeikke så underlig, siden de har hatt hovedutbredelse i deler av Norge hvor massivkonstruksjonenlafting var den dominerende byggemåten (Godal 1994:90-93,98-105).Fig. 5.3Til venstre vestnorsk grindbygg, prinsippskisse etter Schjelderup (1997). Til høyre strukturen i et engelsk”timber-frame” hus, etter Harris (1995). Huset består av ”bays” som er begrenset av ”frames”. Strukturen erhierarkisk med primære bærende ledd og utfyllende sekundære ledd. Sammenstillingen av store kubiskeenheter har likhetstrekk med syd-tyske systemer, se fig. 5.4. I begge gjelder at ”Jede Säule in der Wand ist”Bundsäule” (Bedal 1980:115).Engelsk bindingsverk har også rammen som strukturell enhet, og i den sammenheng er detikke uvesentlig at byggeteknikken kalles ”timber-framing”. Karakteristisk for engelskbindingsverk er en hierarkisk oppbygging i primær og sekundær struktur. Den primære ”boxframe” utgjør et forholdsvis rigid system i stor skala, der hver tredimensjonal ”bay” begrensesav rammer i alle plan, men en tverr-ramme (cross frame) kan være åpen i én eller beggeetasjer, slik at rom kan bestå av flere ”bays”. Hovedstolpene går tradisjonelt gjennom beggeetasjer, som i tysk ”Geschossbau”. Bindingsverket har altså en inndeling i ”bays”, ikke ulikdanske ”fag” og nordtyske ”Gefache”, men i større skala og mer varierende bredde. Mensfagene i danske og nordtyske hus er både eneste og minste strukturelle enhet, er den primære”bay”-strukturen med sine ”posts and beams” underdelt videre med sekundære ”studs”(mellomstolper) og ”rails” (rigler) i veggen, og med ”joists” i etasjeskillet. En tilsvarendehierarkisk oppbygging viser takene med ”principal rafters” i korrespondanse med hver ”crossframe” og mellomliggende ”common rafters” (Harris 1995). Hovedstrukturen med sininndeling i ”bays” utgjør et bundet system, mens den sekundære strukturen med ”studs” og”common rafters” har karakter av ubundet system og kan oppvise større regionale ogindividuelle forskjeller i utførelsen.339