Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

utenlandske bakgrunn og fordi handelsforbindelsene var tette. Alt dette må ha gjort byene tilkulturelle smeltedigler der gammelt og nytt, velkjent og fremmed ble prøvet ut og blandetsammen på nye måter. Oslo i tiårene før brannen i 1624, og Christiania gjennom årene somfulgte, tåler kanskje sammenligning med oversjøiske kolonisamfunn, der møtene mellom vidtforskjellige folk og kulturer avfødte fruktbare og spennende blandingskulturer. Dansk og tyskhar i språklig henseende satt varige spor i bymålet, og ikke minst i håndverkernes vokabular.Et hovedsiktemål med denne avhandlingen er å få rede på om brytningene mellom hjemligetradisjoner og fremmede impulser i dette ”kulturelle veikryss” 6 har gitt seg utslag i tilsvarendesynteser innenfor byggeskikk og boskikk, og om det er berettiget å anvende språkforskernesbegreper om kreolisering på disse. (Mer om dette i del 5).NæringsveieneI en økonomi med høy grad av naturalhusholdning var varebyttet mellom de enkelteregionene ubetydelig. De færreste bygder produserte noe overskudd som kunne omsettes iandre bygder. Unntaket var sildefiskeriene, som leverte et ettertraktet proteintilskudd tilkostholdet også i innlandsbygdene. En viss omsetning av trelast fant også sted innenlands.Men handelen i 1500-årene rettet seg hovedsakelig mot utlandet, ikke mot et innenlandskmarked.Landets to store eksportartikler var fisk og trelast. Tørrfisken var en gammelhandelsvare som Bergen og senere også Trondheim kontrollerte utførselen av. Sildefisketfikk et oppsving i 1500-årene, men som alltid har dette fisket vært ustabilt; innsiget forflyttetseg uforutsigelig til nye kyststrekninger etter en menneskealder eller to med overflod ett sted.Sørvestlandet opplevde et sildeeventyr i midten av århundret. Båhuslen fikk sitt rikesildefiske litt senere, før silda omkring 1600 begynte å søke inn mot Nord-Møre og Trøndelag(Rian 1995:90-92).Trelasteksport var den nye vekstnæringen som særlig skjøt fart på 1500-tallet, davanndrevne oppgangssager for alvor kom i bruk. De krevde relativt liten kapitalinnsats, oglenge var det slik at små bygdesager ga initiativrike bønder en kjærkommen ekstrainntekt.Men utover på 1600-tallet fikk byborgere i stadig større grad kontroll over sagbrukene, medkronens aktive medvirkning. Nesten hele produksjonen gikk til eksport, direkte tilutenlandske havner. Til å begynne med var det utenlandske og særlig nederlandske skipperesom hentet trelasten fra norske havner, men også norske borgere engasjerte seg i sterkere gradi skipsfart etter 1550. Ledende Oslo-borgere deltok aktivt i trelasteventyret og fikk etter hverten økende andel i flåten som fraktet trelasten til utlandet (Rian 1995:92-96).Selv om både sild og trelast til en viss grad ble eksportert direkte fra fiskeplasser ellersager langs kysten, var det byene som etterhvert overtok kontrollen over de innbringendeeksportnæringene. Dette la grunnlaget for den veksten og velstandsøkningen som byene ogborgerskapet dro fordel av gjennom 1600- og 1700-årene, og som skulle gjøre Christiania tilet økonomisk kraftsentrum på Østlandet. Det ble riktignok også eksportert trelast og drevethandel i ladesteder, men disse lå under byens jurisdiksjon. Derfor måtte alle som skulle drivenæringsvirksomhet i ladestedene først løse borgerbrev i byen. De viktigste ladestedene underOslo og senere Christiania var Bragernes (Drammen nord for elven), Son og Drøbak.I bytte med havets og skogens produkter ble det innført mat og drikke, tekstiler ogandre ferdigvarer fra håndverk og industri. Norge hadde alltid et underskudd på kornvarersom måtte dekkes gjennom import. I tillegg til korn og mel og flesk førte skutene med seghumle, øl og vin. Dessuten varer til torg- og krambodhandelen i byene – tøyvarer, knapper ognåler, hatter og pynt, steintøy og kniver, og krydder og kolonialvarer. Disse varene ble i1620-årenes Oslo omsatt gjennom byens ca. 40 kramboder. De dekket bybefolkningens eget6 Titelen på en leseverdig bok av Thomas Hylland Eriksen (Eriksen 1994).55