Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Nesten all vareproduksjon var håndverksbasert i en periode da industri ikke fantes, om viunntar jernverkene og sagbrukene, og de manufakturer og fabrikker som kom i stand gjennomDet norske Kompani ved midten av 1700-tallet. En stor del av denne produksjonen skjeddepå bygdene i uorganiserte former, for det meste til eget bruk på egen gård. Når bygdefolk istor utstrekning også arbeidet for andre, var det i prinsippet ulovlig, men myndighetene haddehverken evne eller vilje til å gripe inn. Det som derimot ikke ble tolerert, var regulæromsetning andre steder enn i byer og på godkjente markeder – her var det byeneshåndverkere som hadde enerett til å markedsføre sine produkter.Håndverkerne var registrert som utøvere innen bestemte fag, og bare innen ett. Desøkte så godt de kunne å organisere seg i laug til forsvar av felles interesser og for å begrensekonkurransen, noe myndighetene reagerte på med skiftende politikk. Det som kunnelegitimere laugene, var forbrukernes fordel av høy faglig standard og kvalitetskontroll. Men ibegynnelsen av 1600-årene drev staten en laugsfiendtlig politikk og forsøkte å avskaffe dem,men måtte etterhvert nøye seg med en sterk overvåking og regulering av virksomheten (Bull,1927:199-201) (Gamrath 1980:31f,102f). Under eneveldet fikk myndighetene full kontrollgjennom nye riksdekkende laugsforordninger av 1681 og 1682. Laugsskråene eller statutteneble nå utarbeidet av magistraten før endelig godkjennelse i København. Magistratenoppnevnte også laugenes tillitsmenn og skulle ha en bisitter på alle møter.Laugsvesenet sto forholdsvis svakt i Christiania, og før midten av 1600-tallet var detbare tre håndverk som var ordentlig organisert – skredderne, skomakerne og gullsmedene.Utover på 1600-tallet kom flere til – vevere, slaktere, smeder, bakere, snekkere ogfellberedere. I 1730-årene var det stadig bare ni fag som hadde fulle laugsrettigheter. Detskyldtes selvsagt at byen var et for lite marked til å gi levebrød for mange mestre i de merspesialiserte fagene, og det måtte være et minimum av medlemmer for å danne laug. Destørste fagene var de som produserte bekledningsartikler og tilberedte matvarer – skreddereog skomakere, og slaktere og bakere. Blant fagene med flest utøvere var også smedyrket,som i tillegg til grov- og kleinsmeder omfattet spesialister som knivsmeder, sverdfegere,bøssemakere, sporemakere, spikersmeder og urmakere (Sprauten 1992:188-190). De flestefagene hadde ganske få spesialister som utøvere, slik som knappmakere og possementmakere.Motens skiftninger kommer klart til uttrykk i den raske vekst for parykkmakerfaget motslutten av 1600-årene.Bygningsfagene hadde relativt få utøvere blant de registrerte borgerne. I 1661 var detbare 4 murmestre, 2 tømrere og 2 glassmestre (Bull 1927:208). I 1723 var det bare tobyggmestre blant byens håndverksmestre, og i 1745 fem tømrere med borgerskap (Berg1946:86,96). For tømrerfagets del virker disse tallene helt urimelige i forhold til denbygningsmassen som skulle fornyes og holdes vedlike. Riktignok kunne hver tømrermesterha flere svenner, men det må ha vært langt mer arbeid enn disse to kunne utføre. Forklaringener selvsagt at det meste ble gjort av folk uten borgerskap, med myndighetenes uttalte ellerstilltiende aksept. Mange tømrere som holdt til i forstedene løste aldri borgerbrev. De kan foren stor del ha vært innflyttere fra bygdene som for kortere eller lengre tid arbeidet i byen, ogsom hadde støtte i en etablert praksis for hvordan byggevirksomheten ble organisert der.Mange har dels tatt små selvstendige oppdrag, dels vært en arbeidskraftreserve som kunnetilkalles av de større entreprenørene når store oppgaver skulle løses. Vi kjenner til at tømrerefra landet stort sett utførte alt laftearbeid, mens bindingsverk ble sett på som noe byens egnetømrere hadde enerett til å utføre (Berg 1946:101-103). Byggefagene vil bli nærmeregjennomgått i del 4. Her skal bare kort anføres at tømrerfaget hadde relativt lav anseelse iChristiania, og at det må ha vært økonomisk risikabelt. Tømrerne maktet aldri å etablere noelaug under disse forholdene, og dermed var de også avskåret fra ”vandring” i faget og deimpulser som det kunne gi (Berg 1946:42-114).66