Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

sin region, og at byen hadde en annen, importert og naturalisert byggeskikk ved siden av og ivekselvirkning med den hjemlige, gjør det imidlertid naturlig å spørre om trekk ved dennefelles bybyggeskikken kan ha hatt opphav her. Spørsmålet berører en av de sentraleFig. 4.4Laft i Fred. Olsens gate 13, fra bakre hjørne, opprinnelig mot nordvest. Laftehodene har en mørk brun farge somstrekker seg ca. 10 cm inn på selve veggtømmeret. Fargeforskjellen skyldes antagelig at nordre sidebygning harstøtt inntil her, men kan også skyldes tjærebredning av de mest utsatte delene under opplaftingen. Foto LR.problemstillinger i denne avhandlingen, og det er behandlet mer inngående i det etterfølgendekapitel 4.3.2 om bygården. Helt åpenbart er det at bybyggeskikken hadde en stor kontaktflatemot landdistriktenes byggemiljøer, som leverte mange av utøverne. Dette førte til engjensidig utveksling av ideer og impulser, som ikke minst kan spores i forekomsten avbyhuset på bygdene. Det er grunn til å mene at de mange svalgangshusene eller loftstuene i toetasjer over hele Østlandet er ”utvandrede byhus” (Sellæg 1991:144-146).Fig. 4.5Akersgaten 23, snitt etter oppmåling ved Arno Berg 1924-27, AA. Dette var kanskje typisk for laftehus i byen:utkragning i etasjeskillet, svalgang på baksiden, og slakt åstak med mønet midt over tømra, men forlenget isamme plan ut over svalen. Se også fig. 4.6.Akersgaten 23 var kanskje det typiske eksempel på Christianias laftehus fra perioden 1686-1708, i mangt en bygning som viser slektskap med byhus og bypåvirkede tømmerhus overhele Østlandet (Berg 1929). Den hadde mønet midt over tømmerkjernen og taket202