Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

landets egne bygningsfolk ikke forsto seg på; det fremgår av et brev fra Christian IV i 1620vedrørende et trappetårn på Akershus. Kongen sier at det må bygges i mur, ”efterdi vinaadigst erfarer ingen tømmermænd hos Eder at være, som bindingsværk som det sig bør kanophugge” (Berg 1946:47). 19 Tilflyttede tømrere må etterhvert ha lært opp innfødte i kunsten,og en lokal bindingsverkstradisjon oppsto i byen. Dette skal bli mer inngående behandlet ineste kapitel, men det er verdt å nevne her at bindingsverk utviklet seg til en spesialitetforbeholdt byens tømrere med borgerskap, mens lafting forble et fritt yrke.Utenbys folk fortsatte altså å dekke byens etterspørsel etter laftehus, et marked somsvingte med graden av nidkjærhet i håndhevingen av murtvangen. Store muligheter haddebygdetømrerne særlig i byens første tiår, og så igjen i perioden fra 1657 til 1708. Selv ommurtvang fra da av gjorde bindingsverk enerådende som konstruksjonsprinsipp for trehus innei byen, var det stadig et stort marked i forstedene (så lenge man nøyde seg med én etasje). Etannet arbeidsfelt var sjøbodene ved havnen, som også var unndratt fra murtvangen, og somnettopp etter bryggebrannen i 1708 må ha sysselsatt mange tømrere.I Christiania ble det etablert et kompromiss som sikret byens tømrere enerett til åhugge bindingsverk. Til en viss grad drev de nok også med lafting, særlig hvis de hørte til demange innvandrerne fra bygdene. Arno Berg har i gjennomgåelsen av offentligebyggeregnskaper kommet over folk i denne kategorien, for eksempel byborgeren Erik Jensensom laftet et hus for majoren ved Akershus slott (Berg 1946:68-69). I 1713 gikk byensledende tømrermestre Jørgen Eilertsen og Hans Lorentz Reimand til magistraten med klageover ”fuskere” som ”præjudicerer dem udi deris bindingsverksarbeide”. Magistraten ga demmedhold og henviste de utenbys tømrerne til bare å lafte (Berg 1946:83).Også i andre byer var det for en stor del bønder som tok på seg byggeoppdrag, ikkeminst når etterspørselen tiltok etter bybranner. Berg nevner et lignende tilfelle fra Bergen, dertømrerne i 1699 gikk til sak mot bønder som kunne underby fagfolkene fordi de hadde sittlandbruk å falle tilbake på. Det førte til at bytømrerne i Bergen ved kongelig reskript av 10.september 1701 fikk enerett til mer krevende oppgaver, mens bøndene måtte nøye seg medlafting og sperreverk. En lignende sak kjennes fra Bragernes i 1697, der tre av byens tømrerelot innstevne for bytinget ”8te oplendsche tømmermend, formidelst de schall præjudicere,dennem som schatter och schylder paa stedet, med arbeide och tømring, och de derimod maaegaae ledige”. Dommen ble et kompromiss: ” … mens som byens tømmermend vel eyalleene, kand tilstreche at betienne en huer af stedetz jndvahnere saa eragtis for billigt, ateffter dags bør holdes dend maade med de til stedet ahnkomende bøyde tømmermend, at debør først fornemme om byens timmermend kand betienne borgerschabet eller nogen afdennem kunde vehre ledige at vehre fællig arbeide med dennem førend de noget tømmerarbeide ahntager …” Men ”schulle nogen oplændsche tømmermend, førend de sig saaledishos byens tømmermend hafuer forspurt, noget arbeide ahntage. Da bør de til byenstømmermand at hafue forbrudt dend fierde part, af deris ahntreffende arbeides betinging.” 20I 1768 gikk Christianias tømmermestre igjen til sak, denne gang mot tre laftehoggere fraGrønland som oppførte hus for Jacob Larsen i Storgaten og dristet seg til å hoggebindingsverk og annet som var forbeholdt byens egne tømrere. De ble frikjent fordi rettenfant at det dreide seg om et laftehus, og det var vel kjent ”at laftehuggen forrettes af en hverarbeidsmand som forstaaer at hugge med øxe”. Det påståtte bindingsverket manglet losholter”og altsaa umulig kan gjøres til bindingsværk”. 16 år senere er det en ny rettssak i forbindelsemed opplafting av nye sjøboder etter brannen samme år. Nå ville bytømrerne ha sin del avdet lukrative markedet også for laftebygging. De tiltalte James Collett og Johan FredrikSamuelsen påsto i retten at byens tømmermestre ”hverken selv forstaar eller har folk som kan19 Ytterligere dokumentasjon for nordmenns manglende mestring av bindingsverk er referert under det følgendeavsnittet om bindingsverk i kapitel 4.1.3, s. 216.20 Bragernes tingbok nr. 10, fol. 29, sak 84 08.07.1697.205