Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

4.3 Bebyggelsen4.3.1 BygårdenEie eller leieEnheten for bybebyggelsen var gården. Både fenomenet og ordet for det går langt tilbake itid; bygården var også i middelalderen betegnelsen på den enkelte byeiendom. Like gammelter organisasjonsmønsteret med én eier, én husholdning og én næring i hver gård. Kanskjemed unntak for Bergen var dette hovedregelen i norske byer. I Christiania etter 1624 var ihvert fall eiendomsstruktur og bebyggelsesstruktur omtrent sammenfallende.Vanligvis bodde eieren selv i sin bygård, hvor han (eller hun) 161 drev sin handel ellersitt håndverk og var overhode for en husholdning som omfattet så vel egen familie som etantall tjenestefolk sysselsatt i huset eller forretningen. I tillegg fantes leiegårder, som ikkemå oppfattes med de samme konnotasjoner som begrepet har nå. En leiegård i 1600- og1700-årene var både ved sin størrelse og bebyggelse identisk med en hvilken som helst annengård. Den var definert kun ut fra eiendomsforholdet – den eides av én (eller av og til flere)gårdeiere som ikke selv bodde der og var vanligvis utleid til én husstand. Leiegårder fantesover hele byen innimellom selveiergårdene, men flertallet lå i vestre og nordre kvarter ”oppe ibyen”, der Christian IV inviterte til slik bebyggelse.Fra årene 1662 og 1663 finnes manntall over beboere i leiegårder. 162 I disse årene varhenholdsvis 56 og 61 skattytere bosatt i leiegårder. Når det i året 1661 var til sammen 335takserte bygårder i ”Gaarde Mandtal udi Christiania” (Collett 1889), må det ha vært leieboerei 15-20 % av gårdene. Men leieboermanntallene skiller mellom dem som oppføres bare vedeget navn, og dem som oppføres etter samme mønster som ”Claus vefuer i LauridzChristensens Gaard”. De førstnevnte må antas å ha disponert gården alene, mens den tilhørteen eier som ikke selv bodde der. Sistnevnte kategori må gjelde gårder som eieren selv boddei, men også en annen husstand i deler av hovedhuset eller i en separat bygning mot gate ellergård. Henholdsvis 9 og 10 skattytere bodde til leie hos en navngitt vert, slik at det gjenståromkring 50 rene leiegårder, eller ca. 15 %. Denne fordelingen ser ut til å ha vært omtrent densamme gjennom de neste hundre år, anslått skjønnsmessig ut fra senere skattemanntall.Stabilitet i forholdet mellom selveiergårder og leiegårder bekreftes av en gårdfortegnelse fra1787. I den ble 56 av byens 419 matrikulerte eiendommer angitt som leiegårder. 163 Énhusstand disponerte vanligvis forhuset på en gård, og et stort flertall var også eier av gården.Men side- og bakbygninger kunne leies ut til enkeltpersoner eller familier, og slike leieforholdser ut til å ha tiltatt gjennom 1700-årene, manifestert gjennom en fortetting av bakbygningene.Også i Danmark var én husstand på hver eiendom det vanlige. Men større eiendommerkunne bebygges med ”boder” for utleie mot side- eller bakgater (Langberg 1955:180). IKøbenhavn var det adskillige ”lejevåninger”, både som ”boder” enkeltvis eller i rekke, ellersom ”dobbelthus”. Det fantes åpenbart et marked for spekulasjonsbyggeri, rettet både motsmåkårsfolk og mot mer velstilte som av ulike grunner foretrakk å leie bolig (Engqvist1978:124-136). Nyere tysk forskning har tilbakevist tidligere idealiserte forestillinger omutbredelsen av selveie i byene. I 1500-tallets Tyskland kunne mellom 30 og 80 % av161 En kvinne i enkestand kunne drive mannens forretning eller håndverk etter hans død, men ikke etablere segpå egenhånd (Sandvik 1992).162 Oslo Byarkiv. ”Mandtal och specification paa … Taxered Leihuusfolch … Anni 1662 och 1663. ”Dend iLeie Huusze Boende er Taxerit udi schat 1662 som følger …” og ”Mandtal paa de som Boer i Leiehuus iChristiania, som schater aff middel och formue Anno 1663”.163 Oslo Byarkiv. ”Fortegnelse Over hvad Brand-Redskaber et hvert Huus eller Gaard i Christianiæ Bye ogForstæder … approberet af Stadens Magistrat den 17 Julii 1787”.282