Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

innenfor egne snevre grenser, og de kunne huse den reserven av arbeidskraft som byborgerneog deres virksomhet trengte. Borgerne trengte et proletariat til å bemanne sine sager, møller,sjøboder, bordtomter og skip, og de kunne rekruttere folk til disse oppgaven ved å tilby demsteder å være. Plassen inne i byen var begrenset og husleiene antagelig av den grunn relativthøyere enn i forstedene, og fra arbeidstakernes synsvinkel kan det også ha vært andre fordelerved å bo utenfor, under friere forhold.Forstedene kom dermed til å absorbere mesteparten av veksten gjennom byens første150 år, både i areal, bygningsvolum og befolkning. Antallet bygårder i 1661 var 330, og i1734 var det ikke øket til mer enn 371 (Bull 1927:160). Det stabiliserte seg på 419matrikulerte eiendommer i slutten av århundret. 9 Forstedene hadde i 1661 omtrenthalvparten så mange bebygde eiendommer, 232, men de huset nok i gjennomsnitt færremennesker. I samme tidsrom økte imidlertid antallet eiendommer til omkring 540, ogfolkemengden tilsvarende meget. Ved folketellingen i 1801 bodde 4861 mennesker iforstedene, som altså hadde vokst forbi byen med dens da bare 4071 innbyggere. Dissetallene gjelder imidlertid bare forstedene på byens grunn. Vi bør ta med forstedene i Aker ogpå festningens grunn, som også hadde bynæringer som inntektsgrunnlag. Da øker forstedenesfolketall med ytterligere 2657, og deres overvekt i forhold til byen blir enda større. 10Likevel sto bygrensene fast i nesten hundre år etter at vollene falt, fordi byborgernenidkjært voktet sine rettigheter og slett ikke ønsket å påta seg de sosiale forpliktelsene somville ha blitt følgen av å absorbere forstedene med deres mange fattige innbyggere. Først i1784 ble byens handelsterritorium utvidet, ved at det ble tillatt å drive kjøpmannshandel igårdene langs Vaterlands Storgate frem til Vaterlands bro.Piperviken og Vaterland var ”gamle” forsteder, etablert allerede ved grunnleggelsen,og Oslo eller Gamlebyen fikk samtidig slik status. Også oppover langs Akerselva var det enbegynnende forstadsbebyggelse knyttet til sag- og møllebruk, derav navnet Sagene. Men iløpet av noen menneskealdre oppsto en rekke nye forsteder. På grunn som byen eide –Bymarken – ble det snart tettbebyggelse langs viktige innfartsveier som Storgaten ogMøllergaten. Dessuten oppsto det konsentrasjoner rett utenfor bygrensen – en av dem undernavnet Grensen. På høyden ovenfor lå Hammersborg, og litt lenger mot nord fulgteBergfjerdingen og Fjerdingen. Områdene øst for Akerselva tilhørte ”landet”. Også her komdet tidlig uregulert bebyggelse langs elva og – særlig etter et Vaterlands bro ble bygd i 1654 –langs hovedinnfartsveiene Grønland og Leiret.Da befolkningsveksten for alvor skjøt fart på 1800-tallet, fant det sted en fortetningbåde av bebyggelse og mennesker i de eksisterende forstedene. Samtidig skjedde det enkolonisering i de bynære landområdene ved fremveksten av helt nye forsteder i et belteutenfor de gamle. Nå oppsto Enerhaugen, forstedene rundt Aker kirke og en rekke nyebosetninger knyttet til den fremvoksende industrien langs Akerselva. Først i 1859 – ettersterk politisk motstand fra byens side – kom den første betydelige byutvidelsen, som omfattetalle da etablerte forsteder. Det viste seg snart bare å bety en forskyvning av problemet, fordimurtvangbestemmelsene straks ansporet de mindre pengesterke, eller spekulanter somhenvendte seg til dem, til å anlegge enda et nytt belte av forsteder utenfor.9 Av disse var omkring 400 egentlige bygårder – resten var hager, ubebygde tomter og vognskur, eller offentligeanlegg som ”corps de guarden”, sprøytehusene og domkirken.10 Folketellingen i 1801. Tallene her er hentet fra Sprauten (1992:367).61