Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

tilhørende sperrebind. Svensk fagspråk skiller mellom timmermansbinningar, som tilsvarerde danske bindinger, og murbinningar i ytterveggens plan i lengderetningen (Steensberg1957). Begge slags ”binningar” er ”avbundet” til stive rammer, og det begrepsmessigeinnhold svarer altså helt til det tilsvarende engelske timber-frames (Harris 1995:5-12).Rammen eller bindingen på tvers av huset var den grunnleggende enheten i nord-europeiskbindingsverk på steder hvor dette var forankret i gammel, lokal tradisjon. Bindingene kunneadderes etter behov og innbød til å bygge lange hus – eller på dansk ”længer”. De fikk gjerneen jevn og temmelig målfast avstand, og mellomrommet kalles på dansk fag, med et ord låntfra tysk Fach. Fra det tyske ”Fachwerk” har vi fått ordet ”fakkmur”, som tidligere ble bruktav håndverkere i Oslo om utmurt bindingsverk.Det umiddelbare svar på spørsmålet i overskriften til dette avsnittet er at bindingsverker en måte å bygge vegger på. Som vi skal se senere i kapitel 5.2.1, er dette ikke det enestesvaret. Men det er fullt dekkende for forholdene i Christiania. Dette bygningsmiljøet betraktetbindingsverk som én av flere mulige veggkonstruksjoner.Materialer, tilhogging og avbindingI land med gammel bindingverkstradisjon har det alltid vært klare oppfatninger om at bare eikkunne tilfredsstille de høyeste krav til kvalitet. I hele Nord-Europa var eldre bindingsverkoverveiende av eik, men utover på 1700- og 1800-tallet førte mangelen på kraftig eiketømmertil at man i økende utstrekning brukte slankere materialdimensjoner eller tømmer fra furu ellerandre løsere treslag. Gjenbruk av tømmer var en annen velprøvet utvei. Men da varbindingsverk ikke lenger arkitektur, ikke noe som stolt ble vist frem, men en rent nødtørftigkonstruksjon som vanligvis ikke ble stilt til skue, og i hvert fall ikke fremhevet.Tiltagende mangel på eiketømmer gjorde seg også gjeldende i Danmark. Dette førte iførste omgang til at dimensjonene ble redusert, men på lengre sikt valgte danskene å holdefast på relativt store dimensjoner og heller bruke mer uedle materialer. Fjerne deler av rikenesom Norge og Gotland leverte furutømmer, som gjennom 1600-årene i økende utstrekning blebrukt til mindre viktige eller mindre utsatte bygningsdeler. Så tidlig som fra 1701 kjennesogså et Københavnerhus med bindingsverk av norsk gran (Lindberg 1996:II,51f). Etterbybrannen i 1728 og vider utover i 1700-årene ble furutømmer mer alminnelig i København,også i gatefasadene (Kayser 1985:12).I norsk bindingsverk var furu helt dominerende, som det var i lafteverk av kvalitet. Ateik ikke var helt fremmed som bygningsmateriale, viser Søgne kirkes bindingsverk fra 1640-årene. 40 Fra Christiania kjennes hverken bindingsverk eller takverk i eik, uten at vi dermedhelt kan utelukke at treslaget har vært brukt. Gran forekom i tillegg til furu i mindre utsattedeler av bygningene, for eksempel til innvendige skillevegger (Berg 1946:76).Det tidlige kontinentale bybindingsverket var raust dimensjonert, med opptil 10” bredestolper. Dimensjonene ble etterhvert redusert, og på 1700-tallet var 6” eller 5” vanlig. Detteer også dimensjonene vi finner i de bevarte eller dokumenterte Christiania-husene, men igjenkan det ikke utelukkes at grovere tømmer ble brukt i noen av de forsvunne hus fra byensanleggstid. De fleste konstruktive ledd i veggen hadde omtrent samme dimensjon, medkvadratisk tverrsnitt. Hjørnestolpene var unntaket; de fikk ofte rektangulært tverrsnitt for å gitilstrekkelig gods til å ”aksle” tappen og til å ta ut tapphull for losholter i to retninger i sammehøyde, se fig. 4.15.Alle tappforbindelser ble sikret med trenagler, bortsett fra stolpenes tapper ned ifotstykket. Her var praksis varierende; i andre land bruktes oftere nagler, mens de helst ble40 AA. Rapport og fotografier ved Halvor Vreim, 1953. Bindingsverket er regelmessig inndelt med vegghøyestolper og midtstilte losholter. I samtlige ”tavler” er anbrakt kryssende skråbånd, både over og under losholtene.Bindingsverket er datert 1640 og signert med initialer.222