Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Utover på 1800-tallet måtte man til byens utkanter for å finne gatebilder som stadig vardominert av lave forhus, slik mesteparten av byen må ha vært på 1600-tallet. En tegning fraNedre Vollgate (fig. 4.60) gir en inntrykk av bybildet før påbyggingen skjøt fart.Fig. 4.60 Nedre Vollgate i 1876. Stortingsbygningen i bakgrunnen. Etter tegning av Th. Kielland-Torkildsen,Oslo Bymuseum.Hva var årsaken til at så mange gårdeiere bygget på i høyden? Det virker påfallende nårmønsteret med én husstand i hvert hus besto gjennom to hundre år og husstandenessammensetning neppe forandret seg vesentlig i perioden. Forklaringen må ligge i en økendevelstand med høyere krav til komfort og plassbehov. En tiltagende privatisering avdagliglivet gjorde at senger etterhvert ble forvist fra stuer og representative rom til egnesovekamre. Samtidig som funksjonsdifferensieringen krevde flere rom, trengtes også merplass til å oppbevare den økende mengden materielle goder som borgerne skaffet seg. Etnærmest obligatorisk rom i de store bygårdene var salen, oftest i annen etasje (Berg 1965:14).Den lot seg sjelden inkorporere i et beskjedent hus på bare ett plan, men var lett å innpasse i etpåbygg. Prestisjen som synes å ha knyttet seg til salen, kan ha virket sterkt motiverende påhuseiere uten sal, men med solid økonomi og sosial oppdrift.For utvalgsården Tollbodgaten 14 kommer denne prosessen særlig tydelig til syne gjennom deinnbofortegnelsene som foreligger fra samme familie på tre tidspunkter gjennom 1700-årene. Riktignok var dether tale om en reell velstandsøkning i første generasjon, slik at man skal være forsiktig med å trekke generelleslutninger ut fra materialet. Men det er noen påfallende trekk som likevel synes å underbygge antagelsen om enalmen omlegging av borgerlig levesett i retning av privatisering, komfort og akkumulering av materielle goder.Den unge bokbinder Fredrik Jacobsen Bruun hadde i 1704 både slagbenk og himmelseng i sin stue, og ellers ennokså spartansk møblering. Soveplasser fantes også i kammerset, verkstedet og kjøkkenet. Femti år senere varsengene borte fra stuen, som til gjengjeld var langt tettere møblert med stoler, bord og skapmøbler. Mengden avsengetøy og lintøy, dekketøy og allslags husgeråd eksploderte nesten i samme periode. Ikke å undres over atdenne familien trengte flere rom og mer oppbevaringsplass. Salen i den påbygde annen etasje må ha vært enkjærkommen tilvekst både for den nytte man hadde av den til større selskapelighet, for dens verdi som lagerplassfor ikke mindre enn tre bord og 26 stoler, og ikke minst for dens verdi som sosialt markeringssignal.Smale husGavlhus er foran (s. 291) avskrevet som så sjeldne at de må sies å ha vært fremmede for byensbyggeskikk. Bare Tollbodgaten 12 var et sikkert tilfelle, kanskje også Kirkegaten 14, og itillegg noen få hus i forstedene. De få gavlhusene hadde en overfladisk likhet med en gruppehus i 1700-tallets Bergen. Men de manglet de øvrige trekkene som kjennetegner plantypen,297