Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

ForordDette arbeidet springer ut av omgangen med gamle hus gjennom tretti års yrkesliv. Alleredemens jeg var arkitektstudent i 1960-årene våknet interessen for eldre bebyggelse, takket værevår lærer i arkitekturhistorie ved Norges Tekniske Høgskole, professor Erling Gjone, og fordibyen gjorde inntrykk. Å komme til Trondheim i 1965 var å komme i direkte inngrep medhistorien – så tett var levninger fra nesten tusen år sammenvevet i en levende bystruktur.Store, sammenhengende strøk med gammel trebebyggelse i Sanden, på Brattøra og påBakklandet sto som tankevekkende vitnesbyrd om at byer og boliger kunne formesannerledes, og kanskje bedre, enn vi lærte som arkitektstudenter – og helt sikkert bedre ennpolitikere, planleggere og hele byggebransjen maktet i de vekstglade og fremskrittstroendesekstiårene. Gjennom studietiden ble bygningsbestanden med potensiale som korrektiv forfremtidig planlegging desimert år for år. Et engasjement for vern var uunngåelig, og med detfulgte behovet for kunnskap om verneobjektene. Kunnskap og interesse var gjensidigforsterkende størrelser. Etter en tids vakling ble arkitekturen forsmådd og arkitekturhistorienvalgt. Det ble diplomoppgave om bypaléet Hornemansgården fra 1700-årene, arkeologiskeutgravninger i middelalderbyen, og registrering av den stående bebyggelsen. Dissegjøremålene vekket ambisjoner om bygningshistorisk forskning. Men de innledet også envarig konflikt mellom vern og vitenskap – og det ble vernet som foreløpig fikk overtaket.Byantikvaren i hjembyen Oslo ble neste arbeidsgiver, med verneinstinktet som drivkraft.Tilfeldigheter gjorde at min første bolig i byen ble et bindingsverkshus fra 1820-årene, en ruinsom jeg brukte ti år på å løfte til beboelig tilstand. Det ble bokstavelig talt plukket frahverandre og satt sammen igjen, og underveis ble jeg fortrolig med byggemåten, nysgjerrig påhvordan den fant veien til dette fremmede landet, og et stykke på vei utlært håndverker. Detvar et godt grunnlag for en senere teoretisk tilnærming til slike hus. Etter mange år ikulturminnevernet ble forskertrangen så sterk at jeg i 1983 søkte meg over til NorskFolkemuseum for å gi den utløp. Det ble det ikke noe av med det første. Praktiske problemersto i kø, og museets arkitekt fikk de fleste i fanget. Men forholdet til Christiania fikk næringav ansvaret for noen viktige bygninger i museets Gamleby, tre av dem bindingsverkshus.I 1994 åpnet det seg en mulighet til forskning gjennom programmet ”Menneske ogbomiljø” som Folkemuseet initierte. Året etter ble jeg invitert til å søke opptak veddoktorgradsprogrammet på Arkitekthøgskolen i Oslo, og det fremtvang en konkretisering ogpresisering av det temaet jeg lenge hadde grunnet på: hvordan gikk det til da en hel by byttetgammel byggeskikk med ny? I løpet av et år som forskningssjef ved Norsk Institutt forKulturminneforskning gjennomførte jeg den grunnleggende forskerutdannelsen ved AHO.Høsten 1996 fikk jeg et enestående og uimotståelig tilbud fra Norsk Folkemuseum: Fire årmed ¾ tid til forskning. Det var noen avsporinger underveis, noen selvforskyldte, andre fordimuseet trengte tjenester. Ledelsen var raus nok til å forlenge prosjektperioden ni måneder utover tidsfristen – det trengtes.Jeg står i gjeld til mange. Mest til Folkemuseet ved lederne som generøst lot meg fåarbeidsro så lenge og betalte prisen – Erik Rudeng og Liv Hilde Boe. Det blir aldri glemt.Der var mange andre gode hjelpere – Anne-Lise Reinsfelt sa aldri nei til å fotografere ogavfotografere, og arkivarer og bibliotekarer hjalp meg å finne skattene som museet eier.Stor takk skylder jeg også mine inspirerende veiledere og venner Kari Hoel og JohnErichsen. De var kritiske lesere, men oppmuntrende når det trengtes. Heldig var jeg ogsåmed de inspirerende omgivelsene, først i nettverket Menneske og Bomiljø, så i det lille5