Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

danskene flettet kvister mellom ”staver” eller ”støjler” i bindingsverkets ”tavler”, kalte de detvendring (Jensen 1916:68).Men utmuring med tegl har gjennom mange hundre år trengt leirklining til side, og inord-europeisk bymiljø var det allerede på 1600-tallet sjeldent. Bruken av tegl fikk tidlig høyprestisje – tegl var både dyrt, solid og permanent. Myndighetene oppmuntret også teglmuringav hensyn til brannsikkerheten. I en overgangstid bruktes ofte tegl i gatefasader, mensleirklining holdt stand på mindre viktige vegger og i uthus. København fikk forbud motleirklining i 1520: ” … gorde och hwss her i Køpnehaffn vdt till gadhen och sthrede, som erklende meth leer, at the skulle aldhe nedertaghe the leerwegghe och mwre them op ighenmeth mwrsten imellom stolpe” (Lindberg 1996:I,98). Det var en godt innarbeidet”pakkeløsning” som ble innført fullt ferdig fra by- og overklassemiljø til Christiania medkongens påbud i 1624 om å bygge ”imellem Stænger muret”.Byens innbyggere måtte betale en høy pris for utmuring av bindingsverket, siden hverstein måtte importeres fra utlandet før midten av 1700-årene. Det ble eksperimentert mednaturstein; Arno Berg nevner imidlertid bare ett eksempel, Akersgaten 15 (Berg 1965:30).Hovedsakelig lukket man bindingsverket med teglstein fra Nederland eller Nord-Tyskland, ogfor det meste i det nær standardiserte ”flensburgformat” (Kap. 4.1.2). Mønstermuring er ikkekjent fra Christiania, men kan ha forekommet i den første tiden, mens skikken ennå varutbredt på Kontinentet. I København var mønstermuring alminnelig (Lindberg 1996:II,52).De bevarte eller dokumenterte Christiania-husene viser en rent hensiktsmessig utmuring medhalvsteins horisontale skifteganger i alminnelig løperforband. Steinen ble lagt i vanligkalkmørtel, eller under enklere forhold i leire, som for massivt murverk. Leire kjennes mestfra hus i forstedene, og var vel de ubemidledes løsning, ettersom materialet i motsetning tilkalk ikke krevde pengeutlegg. Leirmørtel forekom kanskje også på uthus inne i byen. For åbinde tavlene fastere til bindingsverket ble delene nesten uten unntak telgjet med en konkavside mot murfyllingen. Denne ”gropen” holdt murverket trygt på plass mellom stolpene, ogden ble kanskje også oppfattet som et forebyggende tiltak mot det som var bindingsverketsstørste svakhet – trekk gjennom fugen som oppsto mellom tre og stein, to materialer medhøyst ulike egenskaper.Forblending og rappingVed ombyggingen av Rådhusgaten 14 for Norges Bank i 1970-årene ble det avslørt at dettehuset, som skriftlige kilder til alle tider hadde omtalt som et murhus, i virkeligheten haddebindingsverk i første etasjes fasade. Annen etasje, som må være påbygget, har derimot rentmurverk. Bindingsverkets upåaktede tilværelse må skyldes at det allerede i utgangspunktet,og samtidig med utmuringen, ble forblendet med tegl. Når også innsiden var skjult bak panel,ble bindingsverket en godt bevart hemmelighet i flere hundre år. Ved oppdagelsen ble dettesett på som en sjelden byggemåte (Roede 1989:70). Det viser seg imidlertid at den slett ikkevar enestående. På Akershus slott ble det i 1630 bygget en forbindelsesgang mellomSydfløyen og Jomfrutårnet med yttervegger av bindingsverk, men utmurt ”udentil med idelmuursteen” (Berg 1951:24). Arno Berg viser til svenske eksempler, men mener atbyggemåten var ukjent i Norge, før den ble gjenopptatt i Christiania på slutten av 1700-tallet(Berg 1946:48). Men mye tyder på at utførelsen var mer vanlig enn tidligere antatt, både utfra at den er påvist i Rådhusgaten 14, og fordi den var utbredt i Danmark. ”Blindingsmur”,”blindingsværk” eller ”blændingsmur” ble ofte brukt i København gjennom 1600- og 1700-årene, men også der var og er det problematisk å se forskjell på henholdsvis ’grundmur’,bindingsverk forblendet ved oppførelsen, og bindingsverk forblendet i ettertid (Lindberg1996:II,50-51). Et usynlig bindingsverk kan i mange tilfeller ha blitt glemt og en231