Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

tatt. Den lille administrasjonen besto av byskriveren og byfogden med sine betjenter.Inntektsgrunnlaget var skatter som ble utlignet på borgerne etter formue og næring. Men fra1634 fikk byen en ny og viktig inntektskilde i form av accise eller avgift av importert øl ogvin, og etter hvert også på andre varer som ble innført til byen (Bull 1927:197).Eneveldet ga byene nye felles privilegier og etter hvert et mer utpregetembetsmannsstyre. Det begynte med at borgermestre og råd ikke lenger ble oppnevnt av denlokale lensherren, men direkte av kongen. De nye amtmennene som avløste lensherrene blefratatt rollen som en overøvrighet; byens myndigheter kunne nå henvende seg direkte tilregjeringen. Hvervene i byens styre ble tillagt faste inntekter og ble etterhvert profesjonaliserttil embeter. I 1665 ble det besluttet at eldste borgermester skulle bære tittelen president, og atantallet rådmenn skulle reduseres til seks. President og borgermester fikk hele inntekten avden innsparingen som fulgte med at rådmennene ble færre. I 1685 ble antallet rådmenn skåretytterligere ned til to, og da var det disse som fikk lønnspålegg av de innsparte midlene.Rådets opprinnelig karakter av å være en delibererende forsamling var nå helt forsvunnet.Den kollektive betegnelsen for byens byråkratiserte øvrighet – president, borgermester ogrådmenn – ble i forbindelse med reformene endret til magistraten (Bull 1927:297-299).Fra og med 1661 var også et utvalg av 12 takserborgere i funksjon for å vurdere sinemedborgeres skatteevne. Men først i 1730 fikk byen en fast borgerrepresentasjon, ”de tolveligerede Mænd”. Deres oppgaver ble presisert i privilegiene av 1735 – de skulle sammenmed magistraten ”paaakte hvad til byens og menige borgerskaps tarv og beste kan tjene,derover at høre borgerskapet og dets anliggender paa en sømmelig maate for magistraten atandrage og med dennem derover at conferere . . .". Utvalget var ment som et rent rådgivendeorgan, men med tiden kom det mer og mer til å få beslutningsmyndighet i mange saker (Bull,1927:306-307).Under eneveldet ble byens administrasjon pålagt stadig flere og mer kompliserteoppgaver, og dette kom til uttrykk i en voksende stab av kommunale embets- ogtjenestemenn. Det vil føre for langt å nevne alle her, men vi kan ikke forbigåauksjonsdirektøren (1667), brannmesteren (1692), havnefogden (1715), stadskonduktøren1713), vanninspektøren (1722) og politimesteren (1744). Dessuten skjedde det i perioden enomorganisering av fattigvesenet, og byen oppførte i den forbindelse nye bygninger til OsloHospital og det prektige Tukthuset i Vaterlands Storgate, begge ferdige omkring 1740 (Berg1946:77-96) (Bull 1927:309-320).Borgere og innvånereByens privilegier var et felles gode som alle borgere hadde del i, og bare de. Borgerskapetmåtte formaliseres ved å løse borgerbrev og sverge borgered hos rådmenn og borgermestre.Vilkårene var at man var over 25 år (eller over 18 år for kjøpmannssønner) og ble funnet åinneha de nødvendige kvalifikasjoner. Hver borger kunne bare drive én næring – handel,skipsfart eller ett av håndverksfagene. Men borgerbrevet ga stor handlefrihet for dennæringsdrivende, og beskyttelse mot fuskere innenfor byen og konkurrenter utenfor.Borgerskapet innebar også byrder – skatt, deltagelse i kommunale hverv og iborgerbevæpningen. I prinsippet måtte alle selvstendige næringsdrivende innenfor byensterritorium og på ladestedene inneha borgerskap. De som sto utenfor, var avskåret fra egennæringsvirksomhet.Fra 1745 ble det ført en ”borgerbok” ved det nye politimesterembetet, slik at det skullebli lettere holde oversikt over hvem som drev lovlig eller ulovlig virksomhet. Alle nyutstedteborgerbrev ble heretter innført, men også de allerede etablerte borgerne måtte vise frem sineborgerbrev og få dem registrert (Finne-Grønn 1921).64