Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

1958, og derfra hentet Norbert Schoenauer og Witold Rybczynski stoff til sine bolighistoriskefremstillinger i 1980-årene. 62 Litteraturen var fattig på gode beskrivelser av hjem, bolig ogdagligliv, og fortellingen om Tollbodgaten 14 ble derfor begjærlig mottatt og utnyttet.Annenhånds brukere av dette stoffet var imidlertid ikke klar over at Brochmann, hjulpet avmuseumsdirektør Reidar Kjellberg, hadde presset mye mer ut av kildene enn de egentligkunne yte og lagt til adskillig som må karakteriseres som fri diktning, om enn svært troverdig,fordi opphavsmennene var kunnskapsrike kulturhistorikere. 63På oppdrag fra Fortidsminneforeningen tegnet arkitekt A. Grimnes planer, snitt ogfasadeoppriss i 1911, dessverre ikke helt pålitelige. 64 Sammenligninger med fotografier ogsenere tegninger viser at Grimnes må ha tillatt seg en nokså impresjonistisk tilnærming; bl.a.tegnet han for mange bjelker i etasjeskillet. Disse tegningene ble publisert av Alf Collett ogHarry Fett i den første artikkelen om bindingsverk i Christiania (Collett 1912:61-80). Før ogunder flyttingen samlet Norsk Folkemuseum et stort materiale om gården i form av arkivaliaog fotografier. 65 Museets konservator Gisle Midttun laget grundige oppmålingstegninger”efter fjernelsen av alt nyere panel”, som det står skrevet på tegningene – men dermed fjernethan også adskillige historiske spor. 66 Fotomaterialet i museets samling er verdifullt, men detmangler bilder forut for og under de tidligste fasene av demonteringen.I bygningshistorisk forskning er bygningen selv vanligvis den viktigste kilden. I dettetilfellet er nok bygningen i store trekk bevart, men sterkt desimert – anslagsvis 50 % avtømmeret i bindingsverket er borte, sammen med alt murverk og alle detaljer som ble anslått åvære yngre enn rekonstruksjonstidspunktet. Dermed har vi også mistet mange av desammenhengene som behøves for å forstå byggverket, og stratigrafiene som kunne ha etablertden relative kronologien for begivenheter i bygningens livsløp. Museets tolkninger ogrekonstruksjon er derfor lite etterprøvbar, og kildeverdien for videre forskning begrenset.Tomt og bebyggelse i 1600-åreneTollbodgaten 14 lå i byens ”beste” kvartal, men var kvartalets minste eiendom og jevnt overden som fikk lavest takst i skattemanntallene. Selv om den lå til kvartalets bakre del, og ikkeut mot havnen, der de største tomtene fantes, var gatekrysset med Kirkegaten et sosialt ogøkonomisk kraftsentrum. Nærmeste nabo i øst var Tollergården, vestenfor på hjørnet boddebyens rikeste borger Iver Elieson i Kirkegaten 18 midt på 1700-tallet, og bortenfor hamfamilien Leuch. På samme hjørne bodde også familiene Collett og Anker. Forholdene ikvartalet er et vitnesbyrd om at de sosiale skillelinjene i Christiania ikke var så skarpt truknesom de senere skulle bli. Folk på grensen til fattigdom kunne godt bo vegg i vegg med byensmest velstående eller fornemme, uten at noen tilsynelatende tok anstøt av det. Menhovedskillet i byens bosetningsmønster var likevel klare – mellom håndverkere og høkere”oppe i byen” og kjøpmenn og embetsmenn ved havnen og langs hovedgatene.62 Tollbodgaten 14 er beskrevet hos: (Brochmann 1958:24-37) (Schoenauer 1981:113-117) (Rybczynski1986:44-49). Rybczynskis bok er oversatt til flere språk, bl.a. til svensk i 1988 som ”Hemmet – boende ochtrivsel sett i historiens ljus”.63 Jeg har skrevet om dette aspektet ved gården i artikkelen ”The Bourgeois Bookbinder’s Abode” i Slik vil vi bo,rapport fra avslutningskonferansen i prosjektet ”Menneske og bomiljø” (Roede 1998:36-50).64 Originaler i Antikvarisk Arkiv, kopier i NF arkiv.65 NF MS 85. Arkivundersøkelsene ble utført av Louise Helsing i 1915.66 NF tegningsarkiv. Midttun var amatør og autodidakt, og hans litt naive tegninger holder ikke mål etter denstandard for dokumentasjon som senere er etablert. De er unøyaktige, men samtidig overlesset med uvesentligedetaljer. Man undres over den nesten nevrotiske flid som har resultert i at undersiden av hver eneste takstein eromhyggelig tegnet inn på snittene, uten at noen blir klokere av det. Det ble ikke alltid redegjort for hvordandelene konstruktivt var føyet sammen, og viktige observasjoner ble utelatt eller uforklart. Nagler og tapphull erbindingsverksforskerens beste hjelpemidler, ikke minst de som ikke lenger er i tjeneste – men ikke en enestetapp eller nagle er tegnet inn.119