Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

av 1600-tallet, alle tilskrevet kjente byggmestre i Christiania. Takverket i Glemmen kirke vedFredrikstad er med sikkerhet reist av Hans Lorentz Rimann (eller Reimann) i 1693. 131 Hansopptreden på de kanter stemmer med opplysningene om at han skal ha vært mestertømrer vedFredrikstad festning i årene 1694-1715. 132 Men samtidig med oppdraget i Fredrikstadarbeidet han også i Christiania, hvor han tok borgerskap i 1703 og var aktiv bl.a. på Akershusfestning og som brannmester fra 1707 (Berg 1946:81-86). På grunn av likhetstrekk iutførelsen antyder Rønningen at han også kan ha vært mester for den ”liggende stol” iGjerdrum kirke. Men den ble reist i 1686, tidligere enn Rimann opptrer i kildene. Gjerdrumer dessuten en korskirke i laftet tømmer, som det kan være tvilsomt å tilskrive denne åpenbarturbane innvandreren, selv om det selvsagt er tenkelig at hans oppdrag bare gjaldt takverket. 133Også Fet kirke fra 1681 fikk liggende stol, utført av byggmester Poul Lodvigsen, mendetaljene er ukjente (Christie 1969:II,136). En annen kjent Christiania-byggmester, WolfHoffmann, brukte ”liegender Stuhl” på Frogner kirke i Lier i 1690-årene. 134 Konstruksjonenkjennes altså fra takverk datert til hele 1600-tallet, men alltid utført av byggmestre fra det”akademiske” miljøet, lokalisert til byen(e) og til dels med militær tilknytning. De flesteidentifiserte opphavsmenn må dessuten antas å ha vært innvandrere med forhåndskunnskapom denne konstruksjonen av tysk opprinnelse.Utgangspunktet for disse takverkene er de vanlige Christiania-takbindene, utplassertmed alminnelig jevn avstand, men så høye og bratte at de er utstyrt med to hanebjelker. Menhvert tredje eller fjerde sperrebind er understøttet av en ekstra bukk oppunder nedrehanebjelke, bestående av to kraftige ”undersperrer” eller ”strebere” 135 som følger underkantenav sperrene og er tappet sammen med en horisontal ”ligger” 136 under hanebjelken. Bukken eravstivet med skråstrebere i øvre hjørner. Mellom bukkene spenner langsgående ”åser” somogså har skråstrebere fra åsen til undersperren. Åser, undersperrer og skråstrebere danner tilsammen et skråttstilt fagverk, parallelt med takflaten, som understøtter takbindene og avstiverhele konstruksjonen mot vindkrefter på langs. De mellomliggende sperrene støtter seg altsåpå åsen(e) som spenner mellom bukkene. Konstruksjonen var ”sehr verbreitet und beliebt” iTyskland fordi den ga huseierne store, åpne loftsarealer som ikke var belemret medkonstruksjoner (Böhm 1911:315). Fra Danmark kjennes lignende konstruksjoner påkøbenhavnske renessansehus og på Schackenborg slott (1664-66), men der mangler bukkenen egen ”spannriegel”, idet hanebjelken som tilhører det egentlige sperrebindet i tillegg tjenerdette formålet (Engqvist 1978:77 ; Engqvist 1996:27). I Danmark og Norge var den”liggende stol” ukjent for folkelig byggeskikk, den tilhørte ingeniørkunsten og et merprofesjonelt byggemiljø, men i Tyskland later den til å ha vært langt mer alminnelig.i arbeid med byporten i Christiania (Berg 1946:68.). Sannsynligvis var dette samme mann som tømreren GalleThruelszenn som i 1652 reparerte taket på Rælingen kirke (Christie 1969:II, 145). Se også s. 396.131 Notat i Gunnar Rønningens materiale hos NIKU.132 Berg (1946:81) med henvisning til C. S. Widerberg: Fredrikstad festning, s. 213.133 Rimann eller Reimann hadde mange andre oppdrag i kirker på Østlandet, men hovedsakelig etter 1700:Stange (1703), Nesodden (1707), Våler i Østfold (1714). (Rønningens notater). Rønningen tolker ogsåtakverket i Nesodden kirke som en tilnærmet ”liggende stol”, men dette må betraktes som prinsipielt annerledes.Det har vanlige ”Christiania-takbind” med dobbelt sett hanebjelker; hvert bind supplert med støtter frabindbjelken ved indre murrem opp til hanebjelkene. Avbildet i Christie (1969): Norges Kirker – Akershus, II.134 Snitt-tegning s. 124 i Christie, Sigrid og Håkon: Norges Kirker – Buskerud, bind III, Oslo 1993.135 Rønningen (1993) kaller dem strebere, på tysk kalles de Stiele eller Säulen (Böhm, 1911), idet de ble regnetsom ”skrå stolper eller stendere” i det langsgående, skråstilte fagverket som er den egentlige ”liegende Stuhl”.136 Ligger er Rønningens betegnelse; på tysk kalles dette leddet Spannriegel. (Böhm; 1911).271