Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

lett kunne bli et statussymbol. Richard Harris (s. 56) ser ”jetties” på engelske hus som ”an architecturalsymbol of wealth and status”, men er også åpen for den tolkning at huseiere dro fordel av større gulvareal iøvre etasjer, og forbipasserende av beskyttelse mot nedbør. Selv tenker jeg meg at utkragning etterhverterobret bindingsverkets verden som et i hovedsak ”utvendig” statussymbol, men kanskje etterrasjonalisertav mange som brukte det til å markere posisjon. Denne siste teorien forklarer også hvordan fenomenetspredte seg til norske laftehus.Utkragningen på tidlige danske byhus kunne være betydelig – fra 40 til 70 cm var vanlig, ogopptil 170 cm skal ha forekommet. Med tiden avtok fremspringet, til det omkring 1600 varredusert til 20-30 cm. Innarbeidet i løsningen var knekter som avstivet forbindelsen mellomden fremspringende bjelken og den bærende stolpen under. De tidligste, langt fremskytendebjelkene kunne ha frittløpende skråbånd, slik som i ”Pilgrändshuset” i Ystad (Lundberg1971:130). Etterhvert ble virkelige knekter enerådende, først med en enkel avfaset bueform,senere rikere utformet som klassiske konsoller eller ren skulptur (Jensen 1987:22,66f).Knekten fant problemfritt sin plass i det allerede bundne systemet som forlengst varinnarbeidet i Danmark. Hva mer var – den bidro til å forsterke og fastholde bindingenmellom stolpe og bjelke, som ellers kunne ha vært truet av stokkverksystemet. Mye kan tydepå at knekten er selve nøkkelen til å forstå utkragningsfenomenet, og at det altså er mestgehalt i den opprinnelsesteorien som vektlegger kombinasjonen mellom behovet forskråavstivning og ønsket om å anbringe den på utsiden, hvor den både er minst i veien, ogsamtidig gir en kjærkommen mulighet til dekorativ utfoldelse. Viktig i denne sammenheng erat knekten, så lenge den var en integrert del av idealfasaden, nødvendigvis låste bjelke tilstolpe og dermed fastholdt bindingen også etter at den direkte forbindelsen med”gennemstukne” bjelker var oppløst.Fig. 5.8 Til venstre oppriss og snitt av ytterveggseksjon på Nørregade 31 i Køge, etter Langberg (1955:184).I midten analytisk perspektiv av 1600-talls hus i Malmø, etter Einar Bager (1936). Begge hus har den typiskdanske konstruksjon med knektbåret fremspring i etasjeskillet og ”gennemstukket” loftsbjelkelag. ”Kopbånd” ibegge hus brukt til skråavstivning oppe, men ikke nede, bestyrker teorien om at knekten og dermed utkragningenprimært oppsto for å slippe innvendige skråbånd. Til høyre bindingsverkets konstruktive oppbygging etter atknekten forsvant og fremspringet ble redusert. Etter Jensen og Ganshorn (1987:60).Gjennom 1600-årene skulle fremspringet bli stadig mer redusert, og omkring 1650 forsvantogså knekter og rikt dekorterte ”fyldholter” fra Københavns fasader. Med utkragning på enstokkbredde eller mindre innskrenket dekoren seg til profilering på bjelkehoder og”overgangsfod”. Knekten hadde vel aldri vært statisk nødvendig, selv om den kanskje bleoppfattet slik. I hvert fall ble den mindre nødvendig etter at man gikk helt over til utmuring347