Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

forsvarlig opføre bygninger af laftværk”. Formannen for laftehoggerne, Niels Tangen,forklarte at det var ukjent for dem at det nå plutselig skulle være forbudt ”her i byen at ladelaftebygninger forfærdige og opføre med hvem man vilde”. Retten fant det ikke bevist atbytømrerne ikke kunne lafte, men ville heller ikke forby byggherrer å engasjere utenbystømrere som de hadde tillit til (Berg 1946:101-103).Trehusene blir borteEtter brannen i 1708 ble murtvangen innskjerpet, og rene trehus ble i prinsippet forbudt.Unntaket var bare sjøbodene ved havnen, som fortsatt ble tillatt oppført i laft. Nyebyggeforskrifter i 1714 begrenset også adgangen til å bygge trehus i forstedene. Laftehus varbare tillatt i én etasje, mens høyere bygninger måtte oppføres i utmurt bindingsverk. Det skalikke utelukkes at enkelte gårdeiere oppførte ulovlige uthus i laftetømmer, men stort sett laterdet til at forbudet ble respektert. Omgåelser må formodes å ha etterlatt seg spor ikildematerialet, og fraværet av slike spor tyder på at de sjelden forekom.Laftehus som var oppført før 1708 fortsatte å være synlige i bybildet, noen få helt inn idet 20. århundre. Antallet ble formodentlig langsomt redusert ved ”naturlig avgang”. Noenhus brant, andre ble revet til fordel for nybygg, og i begge tilfeller ble de erstattet av hus i mureller bindingsverk. Så sent som i 1766 forteller branntakstene at 30 % av forhusene var laftet.Men i løpet av de følgende tiårene ble tømmerhusene langt på vei usynlige, og mer usynligeenn det reelle antallet skulle tilsi. Tømmerveggene ble forblendet eller pusset, slik at huseneved første blikk svarte til idealet for byhus. Ofte kan endringen tilskrives behovet for å skapeen ensartet fasade etter påbygging eller utvidelse av eldre tømmerhus, idet tilføyelsennødvendigvis måtte utføres i en avvikende teknikk. Men svært mange hus ble også forblendeteller pusset i rent kosmetisk øyemed, uten noen slik forutgående ombygging. UtvalgsgårdeneFred. Olsens gate 13 og Akersgaten 17 tilhører denne kategorien. Formodentlig har de stadigflere virkelige eller tilsynelatende murfasadene virket sterkt motiverende på etternølerne.Prosessen var kommet et godt stykke på vei før 1820. Branntakstene for 1807 og 1817har utførlige beskrivelser av slike forhold, men dessverre omfatter de bare ¼ alle byensgårder. 21 Hvis vi likevel behandler materialet statistisk, i tillit til at det er noenlunderepresentativt for helheten, fremgår det at 21 av 141 hus med gatefasade var helt eller delvislaftet – en betydelig nedgang siden 1766. Av disse 21 fasadene var 8 forblendet eller rappet,mens 3 uttrykkelig ble sagt å være bordkledd. Ennå sto altså halvparten av laftehusene medsynlig tømmer, om branntakstene er til å stole på. Men antallet laftehus må ha blitt ytterligeredesimert under den tiltagende byfornyelsen fra midten av 1800-tallet.4.1.3 Murverk”Grundmuur”I eldre bygningsterminologi var ”grundmuur” betegnelsen på et massivt murverk av stein ellertegl, ”murt fra grunnen”. Slik brukes uttrykket stadig på dansk, skjønt det i eldre tid ogsåkunne anvendes om forskjellige typer forblendingsmur (Lindberg 1996:II,50). 22 Poenget med21 SAiO. Christiania branntakstprotokoller nr. 2 og nr. 5.22 Norsk Riksmålsordbok har bare den moderne betydningen ”murverk som en bygning hviler på”. Men iavledningen grunnmuret gjenfinnes noe av den eldre betydningen ”1. muret fra grunnen av; av solid mur; etgrunnmuret hus. 2. litt., som ikke kan rokkes; urokkelig; solid; …” På dansk og i eldre norsk ble begrepetfundament heller betegnet med ”grundvold”, kfr. Riksmålsordbokens ”litt., særlig bib., fast (bygget) grunnlag206