Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

”rødstuen”. Det kan derfor reises tvil om ”spisestuen” var det ordet som ble brukt til daglig,eller om det var en betegnelse som hun var blitt fortrolig med senere i livet og brukteretrospektivt om ”rødstuen” i sitt barndomshjem.I en fjernere fortid i gamle Oslo må ’stuen’ ha vært det samme multifunksjonellerommet som kjennes fra den nære fortid i mange bygder, og som kan følges tilbake tilmiddelalderen. Eldste utgave var årestua der både matlagning, måltider, arbeid, samvær ogsøvn fant sted. Med tiden ble åren avløst av skorstein eller ovn med lukket røykløp, ogmatlaging ble skilt ut og lagt til et eget rom, kjøkkenet. Dette skjedde langt tidligere i byeneenn på bygdene. For Bergens del regnet Bjerknes med at tidligere forstuer ble omgjort tilkjøkken i løpet av 1500-årene (Bjerknes 1978a:27), og Oslo var antagelig like tidlig ute.Kjøkkenet ser ut til å ha vært godt etablert som et eget rom før Christiania ble til. I hvert fallfinnes det ingen spor i de undersøkte kildene etter stuer som også rommet matlagningsfunksjonen.Men her skal det innskytes at kilder fra før ca. 1690 mangler, og at materialet ersærlig sparsomt for småkårsbebyggelsen, der eldre boskikker ventelig holdt seg lengst, ogsåpå grunn av arealknapphet. Til å fylle ut det kildeløse tidsrommet kan prestegårdene som denbest dokumenterte boligtypen trekkes inn. Biskop Jens Nilsøns visitasberetninger forteller atså godt som alle prestegårder hadde en ”stue” som oppholds- og spiserom på slutten av 1500-tallet, og den lå alltid på grunnplanet (Horgen 1999:171-173). Boligskikkene hos prestenekan vel ha vært omtrent de samme som hos bedrestilte borgere i Danmark og Norge.I Danmark var også det sentrale oppholdsrommet en stue. Hus i København i 1600-og 1700-årene hadde alltid minst ett oppholdsrom, ytterst sjelden kalt noe annet enn ”stue”.Den kunne være supplert med kammer, kjøkken og forstue, avhengig av husets størrelse.”Stuen” var et rom på grunnplanet; et tilsvarende rom ovenpå ble oftest kalt ”sal” (Lindberg1996:II,119). Dansk språkbruk falt altså helt sammen med norsk, og etterlot seg dessuten etvarig minnesmerke i nåtidens danske etasjebetegnelser.Både navnet ’stue’ og rommet det betegner ser ut til å være eldre i Norden enn i denærmeste delene av Tyskland. I Nord-Tyskland later det ikke til at en separat ”Stube” bleutskilt fra den store multifunksjonelle ”Diele” før på 1500-tallet, og da i form av en ren”finstue”, fortrinnsvis brukt til representative formål, og uten senger. Etterhvert ble flere romkalt ”Stube”, og for å skille mellom dem ble det føyet til en funksjonsbetegnelse, f. eks.”Schreibstube”. Den egentlige stuen, det daglige oppholdsrommet, ble med tiden betegnetsom ”Wohnzimmer” (Baumeier 1974:76-78). I sydtyske byer var stuen eldre både som ordog fenomen, og den var allerede i senmiddelalderen det viktigste oppholdsrommet i ethverthus og i alle sosiale lag (Imhof 1993:257). Men boligetasjen og dermed stuen lå vanligvis pået øvre plan, mens grunnplanet inneholdt verksted eller forretning (Fouquet 1998:436). Detser altså ut til at stuen og bruken av den er oppstått selvstendig i Norden, eventuelt underpåvirkning fra Øst-Europa, og at den ikke er et innlån fra områder med gammel tyskbosetning, hverken fra nord eller sør i Tyskland.Gjennom hele perioden for denne undersøkelsen var stuen daglig oppholdsrom i allehus, uansett størrelse og uavhengig av sosial plassering. Alle hadde stue; de rike og finekunne ha flere i sine store hus. Stuene tjente mange formål, men med tiden skjedde endifferensiering og spesialisering – hvis det var rom nok å ta av. Den må ha begynt lenge førChristiania ble til, ved at kjøkkenet ble utskilt som eget rom. De eldste inventarlisteneforteller at stuen også var soverom, trolig for husholdningens overhode(r), en skikk som bleforlatt av ledende borgere i perioden 1700-1750. Men ikke alle hadde anledning til å følgeetter, og småkårsfolk måtte avfinne seg med soveplasser i stuen til langt inn i moderne tid.Måltider hørte også dagligstuen til gjennom det meste av perioden, men de kunne ogsåserveres i andre stuer, dersom det var flere. Først i perioden 1750-1800 finnes tendenser til åskille ute en spisestue som et eget værelse, litt etter at de første ble innredet i København(Risåsen 1997).306